Month: februar 2020

Står du i en livssituasjon du ikke liker?

• kanskje strever du med angst?
• kanskje er du sykmeldt?
• kanskje er du i et parforhold som ikke fungerer?
• kanskje har du barn med spesielle behov som krever ekstra mye av deg?
• ….

Når livet butter i mot er det lett å bli sittende fast i en fantasi om hvordan livet skulle vært i stedet for å forholde seg til livet slik det er.

Vi forsøker å kontrollere tilværelsen vår i håp om å lide mindre, men sannheten er at vi ofte lider mer.

Det å akseptere mange av livets omstendigheter kan på sikt gi en større ro, og bedre vilkår for endring.

Les med, så skal jeg vise deg fordelene med å akseptere.

Jeg ser det ofte. Kvinner og menn som sitter fastlåst i en drøm.

En fantasi om hvordan livet skulle vært.

En drøm om hvordan partneren deres skulle vært.

En drøm om hvordan barna skulle vært, eller hvordan livet med barn burde vært.

Hvordan livet generelt skulle sett ut.

Yrkeslivet skulle vært.

En situasjon skulle ha vært.

Livet uten angst, sorg, smerte.

Tanker om hvordan de bør bli elsket, forstått, respektert, og vanskelige følelser som kommer opp når dette ikke skjer.

De tviholder på dette «fantasi-bildet», i håp om at de kan forandre en annen person, kontrollere livsomstendigheter, endre en situasjon som ikke lar seg forandre, eller skape premisser for hvordan andre skal møte dem.

Noen ganger er løsningen å stoppe opp og akseptere situasjonen slik den er akkurat nå, selv om det innebærer ubehag, smerte eller sorg.

Å tørre å ta innover seg situasjonen med hele spekteret av følelser som følger med.

Selv om det føles godt i øyeblikket å leve i en drøm, stritte i mot virkeligheten, tviholde på en fantasi om hvordan det bør og kan bli, så vil dette på sikt skape flere negative følelser.

Bitterhet. Tomhet. Slitenhet. Tristhet. Uro

Det å til stadig kjempe mot virkeligheten gjør også endring vanskelig.

Hvorfor?

Når vi prøver å få situasjonen eller andre mennesker til å passe inn i vår fantasi-ramme, i stedet for å slippe taket og akseptere den andre eller situasjonen slik den virkelig er, så er det vanskelig å gjøre gode endringer. All endring må gjøres ut i fra virkeligheten, ikke ut i fra hvordan du skulle ønske virkeligheten var.

I stedet for å forsøke å endre partneren din vil det å akseptere situasjonen dere står i og han/henne kunne føre til at du har en plattform å skape endring ut i fra.

Kanskje trenger dere å starte en endringsprosess sammen, kanskje finner du ut at du ikke lenger kan leve med han/henne. Begge alternativene er bedre enn å tviholde på en drøm om hvordan den andre skulle vært.

Du blir stående å vente på en fantasi som aldri kommer, mens livet raser forbi.

Jo mer du venter på livet du fantaserer om, jo mer mister du av livet du har, og mulighet for å gjøre gode endringer her og nå.

Når vi fortrenger, holder tilbake, eller oppholder oss mentalt i en tenkt situasjon slik vi skulle ønske verden ideelt så ut, er det vanskelig å få til en ønsket endring. All endring må ta utgangspunkt i den faktiske tilstanden.

Vi må akseptere virkeligheten slik den er, i stedet for å gjemme oss fra den, stritte i mot, eller forsøker å kontrollere ting vi ikke kan kontrollere.

Jeg snakker mye om aksept med mine klienter. Det å akseptere livets uforutsigbarhet, hendelser som skjer, ting man strever med (angst, depresjon, sorg, etc), og ikke minst det å akseptere seg selv slik man er, også i perioder hvor ting er vanskelig.

Begrepet aksept er viktig, men samtidig et begrep som mange misforstår, og det kan noen ganger være vanskelig å få skikkelig grep om hva det innebærer.

Så, hva er aksept, og hvordan akseptere?

Først av alt vil jeg si noe om hva aksept IKKE er:

Aksept vil IKKE si å:

• Måtte like det som skjer eller har skjedd
• Mene at noe er bra eller ønskelig
• Snu noe negativt til noe positivt
• Å bli passiv eller gi opp

Aksept vil så å ta bort skylappene, gi slipp på fantasiverdenen og tåle virkeligheten slik den virkelig er.

Holde ut med virkeligheten, både den indre, og den ytre uten å flykte fra den eller unnvike den.

Akkurat nå er det sånn.

La meg gi deg et bilde av hvordan aksept kan se ut.

Aksept kan sammenliknes med å gi opp en indre krig.

Se for deg at du kjemper en kamp natt og dag, forsøker å holde vanskelige tanker og følelser unna, eller skape kontroll i en situasjon.

Kjemper for at din illusjon skal passe virkeligheten.

Det krever mye mentale ressurser fra deg å alltid være på vakt, dytte unna, stritte i mot.

Se så for deg at du legger ned våpnene og forlater slagmarken. Du innser at du ikke trenger å være her lenger. Du trenger ikke krige. Du trenger ikke full kontroll.

Du gir opp krigen og går unna slagmarka, til ren og frisk luft hvor du kan betrakte det hele på avstand.

Synet som møter deg trenger ikke være vakkert, godt eller utelukkende bra, men det er virkeligheten slik den er. Ikke en fantasiverden du har skapt og fortsetter å skape.

Når du har kjempet mot en situasjon lenge, kan det føles stille når du velger å gi opp kampen. Du får en annen ro, selv om situasjonene kan være den samme.

Å akseptere betyr ikke å gi opp, men å skape nok avstand til egen tanker og følelser til å kunne velge å handle på måter som er konstruktivt for oss.

Ok, for å illustrere, la oss ta utgangspunkt i kan-ikke-være-sykmeldt-krigen.

Se for deg at du er sykmeldt på ubestemt tid. Du har møtt veggen, og legen har foreskrevet hvile. Selv om du på en rasjonelt nivå forstår at dette er viktig og riktig, kjemper du en kamp mot deg selv.

Du synes det er kjempe vanskelig at din vanlige mobilitetsevne ikke er der lenger. At den vanlige joggeturen ikke kan gjennomføres, at du ikke lenger har energi til å gjøre alt det du liker å gjøre, at du er sykmeldt.

Du stritter i mot at kroppen ikke fungerer.

Forsøker å kontrollere hvor lang tid dette vil ta, grubler over situasjonen, stresser over hva andre tenker, eller hva dette sier om deg, eller tenker på alt som sikkert henger etter på jobb mens du er borte.

Hva om du heller legger ned våpnene?

Innser at akkurat nå trenger du ikke å kjempe. Du gir deg over til situasjonen slik den er akkurat nå.

Du kan senke skuldrene, akseptere situasjonen (selv om det ikke er en situasjon du ønsker å være i), og gir deg selv ro nok til å finne løsninger som fungerer, akkurat nå, og på sikt.

Så lenge du kjemper i mot situasjonene som du likevel ikke får gjort noe med (at kroppen din ikke lystrer deg slik du ønsker), vil du ha mindre mentale ressurser igjen til å la kroppen hente seg inn, og finne gode løsninger.

For å akseptere må du først åpne øynene og innse virkeligheten. Møte de vonde følelsene som kommer når du ser virkeligheten i øynene.

Våge å være ærlig med deg selv.

Observer de ubehagelige følelsene uten å skyve dem bort.

Våg å lytt til dem. Se på dem som viktige signaler som forteller deg hva du trenger i livet ditt.

Når jeg møter mennesker som har utfordringer knyttet til en situasjon er det sjelden selve situasjonen som er problemet, men tankene vedkommende har rundt situasjonen.

En situasjon vi ikke kan gjøre noe med blir ikke endret ved å gruble over den dag og natt, tvert i mot. Dette skaper ofte et større fokus rundt det vi ikke vil ha, og en større grunn til å tviholde på virkeligheten slik vi ønsker at den skal være.

Det vi tenker på påvirker hjernens neuroplastisitet, det vil si hvordan neuronene utvikles og kobles. Det betyr rett og slett at vi trener hjernen i å tenke de tanker vi har og dermed blir flinkere til å tenke nettopp disse tankene (les mer om dette her).

Hvis du aksepterer at det ikke er situasjonen, men tankene om den som er utfordrende, så kan du endre din posisjon når disse tankene kommer.

Vi kaller det å gå META- en slags overordnet tilstand. I stedet for at vi identifiserer oss med tanken, forestiller vi oss at vi forflytter oss ut av vår egen kropp og observerer hva vi tenker fra utsiden av oss selv. I stedet for å være i tankene dine, er du den som observerer dine egne tanker. Dette gir en sunnere distanse til tankene.

I bunnen av all aksept ligger aksepten for at livet er uforutsigbart. Vi kan ikke kontrollere alle aspektene av livet. Vi trenger å akseptere det uforutsigbare.

Uansett hvor gjerne vi ønsker å legge premissene for livet vi lever, lever livet sitt eget liv.

Vi vet at vi skal dø, men ikke når eller hvordan. Vi kan forsøke å skape noen rammer, men sannheten er at det er en million ting som kan skje, hver dag, som vi ikke kan kontrollere. Det er et faktum vi må akseptere for å finne større ro.

Aksepter at livet innebærer både gode og dårlige dager, positive og negative følelser, oppturer og nedturer, og du vil oppleve en annen ro. Du vil også kunne kjenne på flere av de gode følelsene siden de ikke lenger ligger nedgravd under ditt forsøk på å styre unna de negative følelsene.

Søren Kirkegaard sier det så fint:

Livet er ikke et problem som skal løses, men en realitet som skal oppleves.

Forsøk å endre ramme for hvordan du tenker rundt situasjonen. Via aksept forholder du deg til situasjonen slik den er, og du har da muligheten til å skifte fra en begrensende ramme (hvorfor skjer dette meg, hva jeg taper på dette, dette vil jeg ikke!) til en mulighetsramme.

Du spør da deg selv: Gitt situasjonen er som den er, hvilken positiv effekt og muligheter kan den by på?

La oss illustrere med å gå tilbake til kan-ikke-være-sykmeldt-krigen som vi belyste tidligere.

Her kan nyttige spørsmål være:

• Er det endringer du bør gjøre i livet som helhet for at du skal få det bedre?
• Kan denne perioden lære deg å leve mer i tråd med egne livsverdier?
• Kan du lære noe nytt som du kan bruke på et senere tidspunkt?

Aksept kan noen ganger bli et litt «høytsvevende» begrep. De fleste har et forhold til aksept, men synes det er vanskelig å vite hvordan de helt konkret skal gå fram for å akseptere.

Sett deg ned i en stol og lukk øynene. Legg hendene med håndflaten vendt opp, dette symboliserer åpenhet.

Begynn med å trekke pusten dypt noen ganger, og hold fokuset mot pusten din. Pusten din er et anker til «her og nå», et anker du alltid har med deg.

Begynn å kjenn etter hva du tenker og føler, akkurat nå. Ikke forsøk å endre det, bare observer.

Si til deg selv at det er ok å tenke og føle det slik du gjør.

Gå til følelsene. Hva føler du akkurat nå? Hvor i kroppen kjenner du følelsen?

Gjenta for deg selv: Det er ok å føle det slik.

Se for deg at du surfer på følelsen, la den skylle innover deg, for så å trekke seg tilbake som en bølge. Du kan ikke endre havet, bølgene kommer og bølgene går. Det samme skjer med følelsene, de kommer og går.

Gå deretter til tankene. Observer tankene dine.

Gjenta for deg selv: Det er ok at jeg tenker slik.

Så gir du slipp på tankene. Du kan se for deg at tankene er som en skyer på himmelen. Som skyene vil tankene komme og gå uten at du trenger å involvere deg mer i dem.

Se så overordnet på situasjonene du står i. Tenk på situasjonen som skaper vanskelige tanker og følelser hos deg, mens du aksepterer det som skjer.

Dette øyeblikket er ok. Jeg tillater at det er slik, akkurat nå. Jeg lar det komme, og slipper taket.

Ved å sette ord på det du føler og tenker vil du kunne skape den nødvendige distansen mellom deg selv og reaksjonene dine. Da er det lettere å gjøre gode overveide handlinger, i stedet for å reagere på følelsene.

Noen liker noe konkret, som det å se for seg at de trykker på en grønn aksept-knapp:

Jeg aksepterer at det er slik nå, og trykker inn den grønne knappen.

Kanskje om og om igjen i starten.

Psst: hvis du vil lese mer om aksept kan jeg anbefale deg boken: Å leve et liv, ikke vinne en krig av Anna Kåver. Øvelsene over er hentet fra/ inspirert av boken.