Tenker du i tankefeller?

Hva er tankefeller?

Hjernen vår er egentlig ganske fantastisk. Den bearbeider informasjon hurtig, og tar «mentale snarveier» for å komme fram til raske slutninger, uten at vi slipper omstendig informasjonsbearbeiding.

Hjernen vår er på denne måten kostandsøkonomisk når det kommer til tid. Det er mindre ressurskrevende å trekke raske slutninger, og ofte kan disse slutningene stemme.

For mange vil i midlertid disse raske slutningene føre til at vi tenker i det vi kaller «tankefeil» eller «tankefeller».

Dette er karakteristiske måter å tenke om oss selv og andre på, gjerne påvirket av egen negative stemning, og handler om hvordan vi forklarer en hendelse eller hvordan vi gir andres motiver for atferd mening.

Når vi tenker i tankefeller kjennes det ut som vi har kommet fram til fakta, uten at vi har gjort det. Dette kan føre til rigiditet og unyansert sort-hvitt-tenking, og bidrar til å opprettholde negative følelser og tilstander som nedstemthet og stress.

 

Her gir jeg deg en oversikt over vanlige tankefeller

 

Alt- eller ingenting-tenking vil si at man ser på tilværelsen som enten det ene eller det andre. Innebærer ofte å fortelle en selv at noe er enten godt eller dårlig, rett eller galt. For eksempel kan man tenke at man er en kjedelig person, og at ingen vil høre hva man har å si.

 

Skulle/burde/må-utsagt innebærer at man stadig får skyld- og skamfølelse for at man ikke handler slik man tror andre forventer, uten at man vet at de faktisk forventer det.

«Jeg burde bakt brød hver uke».

«Jeg må se bra ut hele tiden for at folk skal like meg».

 

Forstørrelser og forminskninger innebærer å trekke konklusjoner om en selv eller andre på tynt grunnlag, overdrive det negative og gjøre det positive mindre.

Etter å ha gjort en feil kan du tenke: «Jeg er håpløs».

Etter å ha fått ros: «Hun sier det bare for å være hyggelig».

Etter å ha blitt møtt med forståelse: «De sier det bare for å trøste meg».

 

Katastrofetenkning vil si å ta for gitt at det vil skje noe negativt, eller at det kommer til å gå galt, uten å vurdere andre muligheter.

«Jeg kommer alltid til å være deprimert»!

«Tina kommer til å bli holdt utenfor når hun begynner på skolen»!

 

Emosjonell resonnering vil si å konkludere ut fra følelser alene og se bort fra annen informasjon som kan nyansere.

«Hvis jeg føler sånn, så er det sånn».

«Jeg har skyldfølelse, jeg må ha gjort noe galt».

«Jeg er nervøs, så dette er noe jeg må være på vakt mot».

«Jeg føler at det er håpløst, så det er ingen vits å gjøre noe».

 

Personliggjøring vil si å gi seg selv skylden for noe en ikke kan noe for, uten å ta høyde for at hendelsen kan skyldes noe annet.

Etter at sjefen går forbi deg uten å smile: “Hun er sur på meg!”

En venn virker stille «Det er sikkert fordi jeg sa noe dumt»

 

Stempling vil si å identifisere seg med det som skjer, selv om det ikke har noe å gjøre med ens identitet. F.eks etter å ha gjort en feil en gang tenke at man er en udugelig person.

 

Tankelesning innebærer å anta at man vet hva andre tenker om en selv.

«Jeg ser at de ikke liker meg».

«Alle ser at jeg er nervøs».

 

Overgeneralisering: Når en enkelthendelse fører til en bastant konklusjon. Hendelsen oppleves som nok et tilfelle som bekrefter et mønster av nederlag.

«Det gikk ikke, altså er jeg en total fiasko».

«Dette er typisk. Nå er hele kvelden ødelagt».

 

Disse tankefellene kan føre til at man misforstår og tolker hendelser feilaktig. Man kan også tolke andre menneskers motiver for handling slik at de er i samsvar med egne tankefeil, i stedet for å se nyansene.

Det som opprettholder disse tankefeilene er det vi kaller selvoppfyllende profetier. Det vil si at det du i utgangspunktet tenker og forventer i en situasjon fører til at du oppfører deg på en måte som vil få bekreftet den opprinnelige tanken eller forventningen.

Hvis du for eksempel har stemplet deg selv som kjedelig, vil du i sosiale sammenhenger ha en forventning om at andre ser deg som akkurat det. Du vil da kunne lete etter bekreftelse på at dette stemmer, og handler i henhold til dette.

Kanskje holder du deg i bakgrunnen for å ikke kjede andre, skyndter deg å snakke når du blir spurt om noe, eller unngår øyenkontakt.

I tillegg leter du etter bevis for at andre synes du er kjedelig.

Ser han bort nå? Det er sikkert fordi han synes det jeg sa var kjedelig. 

På bakgrunn av dine forventninger kan det hende at du oppfører deg på måter som fører til at andre i sin tur oppfører seg på en måte ovenfor deg som gir deg et feilaktig «bevis» for dine tanker om at du er kjedelig.

Det er altså ikke situasjonen i seg selv som gjør deg usikker, stresset og ulykkelig, med tankene om og tolkningen av situasjonen. Det er historiene du lager og forteller deg selv som påvirker hvordan du reagerer på en situasjon.

Tankefeilene kan endres ved at du avslører disse feilaktige negative tankene, og utvikler nye og alternative måter å tenke på.

Start med å legg merke til dem i egen tenking, og øv deg på å tenke mer nyansert.

Still deg selv spørsmål som:

  • Finnes det alternative forklaringer?
  • Finnes det noen nyanser i min tolkning?
  • Kan jeg se annerledes på situasjonen?
  • Kan jeg handle annerledes neste gang, og se hva som skjer?

 

 

 

Husk; øvelse gjør mester!

Lykke til!


Er du en god nok mor?

Er du en god nok mor?

Jeg vil tro spørsmålet gjør noe med deg.. Kanskje stiller du deg selv dette spørsmålet, titt og ofte?

Er jeg nok mentalt tilgjengelig for barnet mitt?

«Ser» jeg det nok?

Viser jeg nok kjærlighet?

Klarer jeg å romme og møte barnets følelser og lytte til det?

Føler det at jeg støtter det nok?

Er jeg konsekvent nok?

Vil han/hun klare seg i livet?

Gir jeg barna en god barndom?

Strekker vi til som familie?

Gjør andre det bedre enn meg?

Kanskje kjenner du på den dårlige samvittigheten som kommer snikende når du føler du ikke strekker helt til. Da er det lett at spørsmålene over fanger oppmerksomheten.

Jeg føler det sånn, ofte.

For jeg er langt fra perfekt, verken som mor eller som menneske. Jeg er i perioder utålmodig, jeg er sliten, jeg får ikke med meg alle signalene fra barna til enhver tid, jeg klarer ikke å romme dem perfekt hver dag, jeg blir irritert, sint, frustrer..

Og dårlig samvittighet, det har jeg titt og ofte.

Min erfaring er at det er mange som kjenner det på samme måte. Spesielt kvinner har lett for å kritisere seg selv og føle at de ikke strekker til, eller strever med å leve opp til sine (alt for) høye forventninger.

Jeg håper dette blogginnlegget kan få deg til å se på spørsmålet om hvorvidt du er en god nok mor, med nye øyne. Kanskje du kan senke skuldrene litt med den vissthet om at du ikke trenger å gjøre alt perfekt. Faktisk er det like greit, for bra nok, ja det er bra nok det.

Hva er så perfekt?

Perfekte foreldre, hva vil det egentlig si? Du har sikkert et bilde av hva det kan bety. Kanskje innebærer det sammenlikning, enten sammenlikning med andre familier (via sosiale medier eller «in real life»), eller sammenlikning med det bilde du har av hvordan familielivet skulle vært, eller hvordan du skulle vært som foreldre. Du sammenliker deg med et ideal.

Det perfekte finnes ikke, men på tross av dette streber vi alikevel etter å oppnå det umulige. Det er som om vi har en innebygget drive til å strebe etter mer, gjøre ting bedre, få til mer. Vi setter barna høyt, det er jo det mest dyrebare vi har, men det fører ofte til at det skal mer og mer til før vi føler at vi er i mål, før vi føler gjør en god jobb. For når vet vi at det er bra nok?

Er du en god nok mor?

Ja?

Eller nei?

Nesten?

Absolutt ikke?

Hvilke kriterier bruker du til å avgjøre dette?

Sosiale medier?

Sannsynligvis vet du på et rasjonelt plan at dette er en dårlig arena å avgjøre om du er en god nok mor på, men kanskje gjør du det alikevel?

Idylliske bilder og oppdateringer på facebook, snap og instagram fra venner og bekjente.. Bruker du det som en målestokk på hvor bra ting fungerer hjem til deg?

Ah, jeg baker alt for lite..

De drar på så mange turer, her har vi bare vært hjemme i dag..

De virker så fornøyde alle sammen hos Trude..

Ja, du vet sikkert allerede hva jeg skal skrive nå: Sosiale medier er en veldig dårlig kanal å sammenligne seg med!

Du sammenligner din hverdag- uten filter- med andres hverdag -med filter!

Det er en urettferdig sammenligning!

Hvor mange ganger har du ikke selv fått til et blinkskudd like før eller etter et totalt kaos..?

Blir det et riktig bilde av virkeligheten?

Ofte ikke.

Kanskje av og til, men det er jo slik hverdagen med barn er. Noen dager går litt av seg selv, andre dager går så absolutt ikke av seg selv. Minusdager kaller vi det her hjemme. Og i perioder er det mange av dem.

Ditt barns atferd.

Det er sånn, at mange foreldre lar omfanget av konflikter, krangling, sutring, frustrasjoner og utilfredsheter fra barna være målestokk for hvor godt de gjør det som foreldre. Det er som om målestokken er en konfliktfri hverdag, fri for frustrasjon, krangling og konflikter. En slik dag vil bety at de duger som mor, at de får til morsollen!

Kanskje kjenner du deg igjen?

Vel, da har jeg en åpenbaring til deg:

Dette er også en dårlig målestokk! En veldig dårlig målestokk! Frustrasjoner, sutring, krangling, konflikter og generelt utilfredshet er en del av en helt vanlig familie. Hvis fred og harmoni, og barn som hele tiden virker fornøyde og glade over alt du gjør og sier er målestokken din, vel, da vil du sannsynligvis aldri føle at du gjør en god jobb.

Det er en del av rollen dette, å bli upopulær. Det er du som skal regulere skjermbruk, utetid, hva de får spise på maten, hvor lenge de får være ute på kveldene, når de må hentes, at de skal på skolen. Dette vil føre med seg argumentering, sure miner, sinne, klaging, ja kanskje har du også hørt anklager om at du er verdens verste mamma.

Det er ikke til å unngå innimellom.

Da skal du puste med magen, og se for deg at du har et teflonlag utenpå huden din før du minner deg på, at akkurat dette øyeblikket hører med. Det er slik akkurat nå, men som alle andre øyeblikk vil også dette forsvinne.

Det hører med å være den upopulære.. Og det hører med at barna blir sine på grunn av dette. De trenger denne muligheten til å lære å håndtere frustrasjon, behovsutsettelse, kompromiss, perspektivtaking, empati, etc.

De trenger å øve på det innad i familien.

Med deg.

Det er det samme med søsken. Selv om det kan være frustrerende at søsken krangler, så er det helt normalt. Og det gir dem mulighet til å øve på en del ferdigheter innad i familien.

Så selv om dere har en «minusdag» i dag, så handler det ikke nødvendigvis om hvor god/ikke god mor du er. Det er bare sånn det er å være familie.

Sammenlikninger med andre barn

Dette er et ømfintlig tema, jeg vet det, men desto viktigere er det å komme innpå det.

Noen barn krever mer enn andre. Noen er føyelige av natur, er flinke til å leke seg selv, har lettere for å ta til seg enkle irettesettelser, og har rett og slett mindre kampvilje. Andre er sta, egenrådig, har et sterkt temperament og føyer seg sjeldent. Da er det lett å sammenlikne seg selv som foreldre med naboen, en venninne eller en bekjent som har barn som lettere tar til seg tilsnakk eller er enklere å håndtere.

Hvorfor får hun til det, mens mitt barn nekter å føye seg?

Hvorfor er det alltid mitt barn som krangler, diskuterer, sier i fra?

Hva gjør jeg galt?

Kanskje har du til og med hørt fraser som;

Det er jo bare å være konsekvent.. bare vær bestemt. Det der ville jeg aldri ha tolerert.. osv..

Jo vist fungerer det å være konsekvent, og ja, barna trenger rammer å forholde seg til. Men noen barn gir mer motstand, bruser mer med fjærene, krever mer av deg enn andre. Og da er det så lett å sammenlikne seg selv med andre foreldre.. Og tenke at man ikke er bra nok..

Her har jeg et råd til deg; følg hjertet ditt, og kjenn barnet ditt. Det som fungerer for et barn, trenger ikke å fungere for et annet (hvis du har flere barn har du kanskje allerede erfart dette innad i familien også.)

Du vet best når det kommer til ditt barn.

Jeg var selv et forsiktig, sjenert og føyelig barn. Jeg bruste sjeldent med fjærene, og ble vel beskrevet som et enkelt barn å håndtere. På samme tid ga sjenertheten min meg en del utfordringer for min egen del.

Før jeg fikk barn selv hadde jeg tenkt nøye gjennom hvordan jeg skulle håndtere, støtte og møte mine barns følelser på dette området hvis de ble lik meg, siden jeg hadde erfaring fra egen barndom.

Det jeg ikke tenkte på var at jeg så absolutt ikke trengte å få barn som var lik meg selv. Og på noen områder var det akkurat det som skjedde; for ut kom viljesterke, bestemte barn (i noen ulike grader, men det er et sterkt personlighetstrekk hos alle tre..) som ikke gir seg så lett i diskusjoner.

«Oppskriften min» fungerte ikke, og jeg ble av og til litt rådvill selv og tenkte at det handlet om meg og min håndtering i foreldrerollen. Og glemte helt å legge til at barna, de fantastiske små, de har sitt eget temperament, sin egen måte å være på. Og det skal de få lov til! Men det krever at jeg legger bort tanken om at diskusjoner, misnøye og temperament nødvendigivs handler om meg som mor.

Hvorfor god nok er godt nok

I 30-årene lanserte den engelske barnelegen Donald Winnicott begrepet «good enought mother» (god nok mor) gjennom sin forskning i tilknytning og utvikling. Hans budskap var at den helt vanlige, alminnelige, hengivende mor er god nok. Det vil si en mor som er oppmerksom på sitt barn i helt vanlig omfang.

Nyere forskning tar det et skritt videre. I den familieterapeutiske behandlingsmetoden «Circle of security» er en av grunntankene at ingen kan være 100% perfekt foreldre hele tiden, alle gjør feil, hver dag.

Så lenge man: 1) generelt vet hvordan man får øye på sitt barns behov, 2) kan reagere relevant på disse behovene, 3) vet hvordan man skal reparere sin relasjon til barnet hvis/når man gjør en feil og noe går skjevt i kontakten mellom foreldre og barn, så er det tilstrekkelig å være en god nok foreldre 30% av tiden.

For feil skjer, hver dag for oss alle. Det er ikke til å unngå.

Så, hva ligger i feil?

  • Vi misforstår hverandre
  • Vi oppdager ikke at lillesøster trengte å bli hørt i kaoset
  • Vi fanget ikke opp storebrors bistre uttrykk når han kommer hjem fra skolen
  • Vi handler urettferdig
  • Vi ble irriterte, eller sinte
  • Vi er slitne, og svarer på noe annet enn på spørsmålet vi fikk
  • Vi svarer overildt uten å ta innover oss hele situasjonen

Sånn er det å være foreldre. Sånn er det å være et menneske.

Det er tankevekkende at det å være en god nok foreldre 30% av tiden er nok. På tross av dette går mange mødre (ja, for det er flest mødre!) rundt og bruker mye energi på spørsmålet: Er jeg en god nok mor?

Det finnes selvfølgelig de foreldrene som ikke er gode nok foreldre 30% av tiden, men disse tilfellene (som vi ofte hører om i media) hører sjeldenheten til.

En liten oppfordring til deg i dag: Det er ikke ditt barns ansvar å fortelle deg at du er en god nok mor, og du kan heller ikke forvente at det gjør det via ord eller handling.

Du må fortelle deg det selv.

Akkurat nå. Om en time, og igjen senere i kveld.

Når den kritiske røsten kommer skal du minne deg selv på at godt nok, er godt nok.

Det å holde fast ved dårlig samvittighet og selvkritikk vil bare gjøre deg stresset og ufokusert, det motsatte av det du ønsker.

Øv deg på å være god og raus med deg selv. Du er god nok som du er.

Vil det si at du ikke kan bli bedre? Selvfølgelig ikke. Vi kan alltid forbedre oss, gjøre endringer, men ikke la det ta all fokus.

Lev, med barnet ditt, la hverdagen være slik den er. Uperfekt!

Så jeg avslutter, som jeg startet.. med denne nye informasjonen i bakhodet..

Er du en god nok mor?