Dagens foreldre har mye på agendaen, og ikke rent sjeldent møter jeg dem på kontoret mitt. Stress som holder på å ta overhånd, følelsen av å ikke strekke til. Vi skal ikke kimse av det alminnelige stresset mange står i hver dag – jeg har dedikert en hel bok til dette. Les mer her.

Men noen familier står overfor ekstraodinært stress som overgår dette alminnelige hverdagsstresset.

Som kommer på toppen av det.

Foreldre som akkurat nå skulle ønske de kunne bekymre seg for de alminnelige tingene som skjermbruk, kresne barn eller hvordan hverdagen skal koordineres på best mulig måte.

Ekstraordinært stress knyttet til barna kan dreie seg om flere ting, som at barnet:

.. er alvorlig sykt
.. har psykiske vansker
.. har atferdsvansker
.. blir mobbet over tid
.. opplever skolevegring
.. er handikappet
.. har blitt utsatt for noe traumatisk, har opplevd tap i familien, eller står overfor store utfordringer (skilsmisse, dødsfall i familien, etc).

Rett og slett barn som må kjempe ekstra, og som må kjempes ekstra for.

Vi reagerer alle ulikt på belastende hendelser. Likevel vil det å ha barn med ekstraordinære utfordringer være noe som påvirker oss som foreldre i stor grad, og som  skaper ulike former for stress i hverdagen.

Praktisk stress

Praktisk stress kan innebære tilrettelegging av ulikt slag, ofte i form av utvidet kommunikasjon med skole eller koordinering med hjelpeinstanser.
For eksempel kan ADHD kreve at det settes inn tiltak, mange samtaler med skolen og en mer strukturert hverdag enn du ellers hadde trengt.

Epilepsi vil kanskje innebære at du må begrense barnets skjermtid, slik at hjernen får hvile – noe som sjelden er populært blant halvstore gutter. Kanskje er det også en del aktiviteter som må utgå, eller du som foreldre hele tiden går i beredskap og venter på et nytt anfall.

Mobbing krever tett samarbeid mellom hjem og skole og kanskje også andre instanser for å styrke barnet.

All den ekstra organiseringen, planleggingen og tilretteleggingen kan tar mye tid og krefter.

Mange foreldre jeg snakker med opplever et hjelpeapparat som er lite koordinert, hvor det er stadig utskiftninger av personell og ulike ressurser tilgjengelig. Dette kan skape en opplevelse av maktesløshet, ensomhet og at de selv ender opp som en koordinator for å sørge for at barnet får den hjelpen de trenger.

Følelsesmessig stress

I tillegg til det praktiske stresset vil det å ha barn som strever skape stor grad av følelsesmessig stress.

Det er tøft å se at barnet ditt ikke har de samme forutsetningene som de andre på samme alder, at barnet er annerledes eller har det vondt.

I tillegg har vi også den lammede redselen for at barnet ditt skal bli sykere, at situasjonen skal forverre seg, eller i ytterste konsekvens at barnet ditt kan dø.

Som foreldre kan vi kjenne på en enorm frykt, sorg, ensomhet og maktesløshet. Dette er en form for stress som i stor grad kjennes fysisk og er kilden til mye bekymring og uro. Over tid kan mange kjenne at stresset går over i en form for grunnstress som setter seg i kroppen.

Ringvirkninger for en selv og andre

I tillegg til det praktiske og emosjonelle stresset knyttet til situasjonen rundt barnet som strever, beskriver også mange foreldre at de har mye dårlig samvittighet for mennesker rundt. Spesielt knyttet til barnas søsken som de ikke får gitt like mye tid og oppmerksomhet, men også til øvrig familie og venner som blir nedprioritert.

Det er som situasjonene rundt barnet det gjelder skaper små ringvirkninger i omgivelsene rundt, og at dette blir enda en ekstra belastning. Noen kan oppleve at mennesker rundt trekker seg unna, eller at de blir møtt med uttalelser som «det kunne vært verre», eller «det er bare for en periode, det blir bedre». Selv om slike utsagt kan være ment i beste mening kan det forsterke opplevelsen av å være alene i utfordringene.

Det å stå i ekstraordinær omsorg knyttet til egne barn kan også tære på kreftene og vår «emosjonelle kapital». Mange blir utmattet av å vise omsorg, stå i sterke følelser og være reguleringsstøtte. Løfte opp barna, trøste, støtte. De beskriver å være slitne, inn til margen, eller de kan føle seg nedstemt eller tomme. Som om omsorgen er brukt opp, samtidig som de fortsatt må stå i det, dag ut og dag inn. Da kan mange føle på en likegyldighet, eller en opplevelse av at de distanserer seg følelsesmessig, også overfor egne barn, noe som i sin tur gir grunnlag for dårlig samvittighet og skam.

Omsorgstretthet er et begrep som beskriver en opplevelse av fysisk og emosjonell utmattelse som oppstår når man står i kontinuerlig eksponering for andres smerte, lidelse og sykdom. Det er rett og slett en overforbruk av medfølelse og empati, som gjør at vår reserve blir brukt opp. Dette begrepet brukes i utgangspunktet for mennesker som står i ulike former for omsorgsyrker, men jeg tenker at det er like relevant også når den emosjonelle belastningen skjer på hjemmebane.

Stress som gjelder barna våre, er gjerne vedvarende over lengre perioder. Vi kan ikke ta oss fri eller sykmelde oss fra barna våre slik vi kan gjøre fra lønnet arbeid hvis stresset hoper seg opp. Derfor er det lett å føle seg fastlåst, og stresset blir kronisk.

Mange beskriver en følelse av å alltid være på vakt, bekymring over fremtiden og det å aldri kunne slappe helt av. Stressystemet er i konstant alarmberedskap. Dette skaper en form for grunnstress som setter seg i kroppen. Daglige brannslukninger, koordinering, bekymringer og redsel for barnets liv og helse vil påvirke hele fundamenetet ditt- og gi en opplevelse av uro som hele tiden er aktiv. Et slikt grunnstress gjør at vår generelle stresstoleranse går ned. Nervesystemet er i alarmberedskap konstant. Over tid kan dette gi ulike former for belastningsreaksjoner.

Belastningsreaksjoner

Noen foreldre tar kontakt med meg mens krisen står på, men langt flere kommer når situasjonen har roet seg ned. Når de har tid, eller overskudd til å søke min hjelp. Kanskje har barnet blitt voksen, eller krisen er overstått. Når de har tid til å reagere.

Vi mennesker har en enorm evne til å mobilisere når vi må. Kortvarig stress er ikke farlig for oss, men når stresset blir kontinuerlig vil kroppen etterhvert si i fra.

Mange får da det vi kaller en belastningsreaksjon. Det daglige presset og belastningene sammen med traumatiske opplevelser hvor man kanskje fryktet for barnets liv og helse gjør at strikken ryker. Noen kan kjenne på angst, uro, påtrengende minner, mareritt eller man unngår ting som minner om hendelsen eller sitt eget følelsesliv. Depresjon, konsentrasjonsvansker, energiløshet, gledesløshet, fysiske spenninger og søvnvansker er også vanlig.

Først og fremst er det viktig å anerkjenne situasjonen, og dine følelser i den. Det ER hardt å være foreldre til et barn som strever. Det betyr ikke å trekke inn i selvmedlidenheten, men å anerkjenne hva den gjør med deg.

Mange har nytte av å snakke med andre foreldre i tilsvarende situasjon, eller søke støtte hos noen som forstår, eller i det minste forsøker å forstå. Ofte trenger vi at noen lytter, uten å forsøke å komme med løsninger.

Situasjonen rundt ditt barn kan skape en form for livssorg – sorg over den hverdagen som er, eller ikke ble. Det kan være sorgen over å ikke få det familielivet du hadde sett for deg, ikke få barnet du ønsket deg (dette forbindes ofte med stor skam, men det er viktig at du anerkjenner disse tankene og følelsene også). Du kan også sørge over det mennesket du har blitt som følge av dette (kanskje mer sliten, mer irritabel, mindre tid til søsken), eller sorgen over mennesker du mistet i prosessen, arbeidsmessige tilbud eller økonomiske tap.

Det å gi seg selv rom til å sørge over det som ikke ble, er kjempeviktig. Våge å kjenne på det som tynger, og gi deg selv forståelse for de følelsene som kommer. For det gjør vondt. Og det kan føles urettferdig.

Ofte kan vi stenge av alle disse følelsene når vi står i situasjonen fordi vi verken har tid eller kapasitet til å ta tak i det. Men sorg som ikke får tid, tar seg tid. Derfor er det ofte sammenheng mellom ubearbeidet sorg og stress.

Bekymringer er også en vesentlig del av hverdagen for mange som har barn som strever. Det å jobbe med å begrense dine bekymringer kan derfor være lurt.

Det er viktig å huske at det er enorme mengde omsorg bak bekymringene våre, men at det å bekymre seg sjeldent hjelper de vi bekymrer oss for. Det gjør oss selv bare mer sliten, urolig og redd.

En måte å jobbe med bekymringene på er å skrive dem ned og dermed sortere i dem.

Spør deg selv: Hjelper det barnet mitt at jeg tenker alle disse “hva om tankene” om fremtiden nå?

Problemløsning er konkrete ting du kan gjøre i situasjonen. Skriv ned 3-10 ting du kan gjøre, selv om situasjonen er fastlåst. Dette skiller seg fra de mer diffuse hva-om-tankene som er bekymringenes kjennetegn. Hvis du synes det er vanskelig kan det være lurt å oppsøke hjelp.

Og du, ikke glem at du ikke er alene i situasjonen du står i. Selv om din situasjon er unik, finnes det tusenvis av kvinner og menn der ute som står i noe tilsvarende. Det sier jeg ikke for å underkjenne det du står i, men for å minne deg på at du ikke står alene.