Hva påvirker din selvtillit som mamma?

Jeg er ikke god nok..

Jeg strekker ikke til..

Slike uttalelser hører jeg ofte på kontoret mitt.

Mødre som synes hverdagen med barn er utfordrende og stressende.

Mødre som i stadig synkende grad føler at de mestrer hverdagen, og tenker at dette handler om at de selv ikke er gode nok.

Selvtillit og selvfølelse

Selvtillit er i stor grad situasjonsavhengig og knyttet til mestring.

Vi kan ha god eller dårlig selvtillit i fotball, akademisk karriere, eller i ulike roller vi har, som mammarollen.

Hvis vi av ulike grunner opplever å ikke mestre denne aktuelle situasjonen eller rollen vil dette påvirke vår selvtillit på dette området.

Selvtillit skiller seg fra selvfølelse som går mer på vår grunnleggende opplevelse av hvem vi er, og vår egenverdi.

Likevel vil disse to ofte påvirker hverandre gjensidig.

Kvinner har lett for å bygge selvfølelsen sin rundt ulike roller som mammarollen, yrkesrollen og venninnerollen og ikke minst hvordan de mestrer disse.

Derfor vil mødre ofte granske seg selv når noe ikke går helt etter planen i situasjoner knyttet til barna.

Hva har jeg gjort galt?

Har vi ikke støttet han nok?

Reagerer han på at jeg jobber for mye?

Kunne vi gitt han mer oppmerksomhet?

Burde vi stilt større krav?

Ble det rett å få et nytt søsken så fort?

Dette skaper lett tanker om hvorvidt vi gjør jobben som mamma godt nok og om vi er gode nok.

Ting som skjer med barna går rett og slett dypere i vår egen selvfølelse.

Hva påvirker vår selvtillit i mammarollen? 

Det er mange ting som kan påvirke vår selvtillit som mamma.

Her er noen:

Rammene rundt oss

Dagens samfunn bærer preg av stadig større krav til involvering i barnas liv, mye mer enn det tidligere generasjoner måtte forholde seg til.

Vi overøses av informasjon, råd og anbefalinger om hva som er viktig å fokusere på, og hva vi som foreldre må gjøre for at barna skal ha det bra.

Samtidig er tiden ofte knapp i en travel hverdag.

Dette kan skape et gap mellom det vi tenker vi burde gjort, og det vi faktisk får gjort.

Opplevd mestring er viktig for en god selvtillit.

Når vi mestrer og  håndterer situasjonen vi står i, da styrkes selvtilliten.

Det motsatte skjer når vi opplever å ikke mestre alle de ulike delene av hverdagen på en tilfredsstillende måte.

I stedet for å se at rammene rundt oss er for stramme har vi lett for å tenke at det er vi som ikke mestrer noe “alle andre” mestrer.

Vi har for store krav for hva vi må innfri for å være gode nok

Som foreldre vil vi gjøre ting rett. Vi ønsker å bidra til at barna våre vokser opp som trygge, omsorgsfulle og ansvarsfulle voksne.

Ofte setter vi opp noen mentale kriterier for oss selv for å måle hvor godt vi lykkes i barneoppdragelsen og mammarollen.

Kanskje blir målet barn som er lykkelige og glade hele tiden?

God stemning, uten for mye krangling mellom søsken?

Eller kriteriet for hvor godt vi lykkes handler om at barnet aldri er lei seg, eller sint, at de har mange venner, eller gjør det bra på skolen?

Eller at barnet lykkes i sport?

Vi begynner å måle våre ferdigheter som foreldre opp i mot slike kriterier som det er vanskelig, urealistisk, ja ofte umulig for oss å oppnå.

Mange mødre jeg snakker med og kjenner stiller krav til seg selv om at de må være mest mulige feilfri, stille opp overalt, og være fullstendig tilgjengelige for barnet til enhver tid.

De er ikke engang alltid klar over at de har slike forventninger til seg selv.

Slike kriterier er vanskelig, ja faktisk umulig å leve opp til, og kan for mange påvirke selvtilliten negativt.

Dette er falske forventninger som gjør deg stresset, usikker og sliten.

For noen ganger spiller det faktisk ingen rolle hva du gjør.

Barnet ditt har en dårlig dag, er trist, engstelig, eller sint.

Barnet møter utfordringer det ikke opplever å mestre og utvikler angst. 

Det er ikke alltid noe du har gjort, eller ikke gjort som har forårsaket det, og det er ikke alltid du får løst situasjonen heller.

Dersom du tenker at du burde gjort noe for at barnet ikke skal kjenne det på denne måten eller du tenker at du gjør eller har gjort noe galt for å forårsake det, kan dette skape et behov for å få slutt på denne følelsen.

Da er det lett å sette merkelapper på barnet (han er en sinnatagg, han er alltid så sensitiv), eller du kan ta alt ansvaret og dømme deg selv for å ikke gjort de riktige tingene, eller fortelle deg selv at du har mislyktes.

Slike tanker og fortolkninger skaper mye indre stress og påvirker selvtilliten din som mamma.

Fokuset vårt

En ting som skaper og opprettholder tanken om at vi ikke er gode nok er hva vi fokuserer på.

Hvis vi fokuserer på alt vi ikke får til, eller at andre får det til bedre enn oss, så vil hjernen etterhvert lete etter “bevis” for dette mer eller mindre automatisk. 

Dette kalles for bekreftelsesbias og er en av hjernens mange snarveier. Denne snarveien går ut på at når vi først har en oppfatning av noe, så vil hjernen automatisk se etter informasjon som bekrefter dette, i stedet for å avkrefte.

Dette er energisparende for hjernen som slipper å stille spørsmålstegn til all ny informasjon og vurdere det på nytt.

Dessuten ser vi at jo mer stressa vi er, jo lettere for hjernen er det å tenke i slike snarveier.

Når hverdagsstresset blir stort blir det derfor stadig vanskeligere å sortere de sunne fra de usunne tankene.

Hjernen tenker smalere og vil i større grad ta i bruk snarveiene for å hjelpe deg å håndtere hverdagen.

Da vil du lettere legge bedre merke til alle de gangene du ikke håndterte kranglingen mellom ungene slik du ønsker, eller alle gangene du ble for irritert.

Eller du legger merke til de tingene du tror andre får til bedre.

Du konkluderer fort, uten å se det store bildet.

Nyansene blir borte.

Du glemmer å ta med i betraktningen at du er sliten, at du gjorde så godt du kan, det faktum at andres premisser er annerledes enn dine, eller at det rett og slett ikke finnes et karaktersystem på det å være mamma.

Vi prioriterer oss selv i for liten grad

Mange mødre er mye “mentalt påkoblet” i store deler av dagen.

Enten på jobb, med barna, eller i alt som må planlegges, koordineres og fikses for at hjulene på AS familie skal gå rundt.

Da vil de alltid gå rundt å være litt aktivert, litt stressa.

Det blir som en kokeplate som småputrer hele dagen lang.

Dette fører til at stressystemet ditt er litt på, hele dagen, og dette kan skape ubalanse over tid.

Da har vi lettere for å reagere med irritasjon eller sinne når det blir for mye for oss, men påfølgende dårlig samvittighet og en tanke om at vi ikke strekker til eller ikke er gode nok.

Selvkritikken

En av de største synderne for følelsen av å ikke strekke til eller ikke mestre hverdagen er hvordan du snakker til deg selv.

Er du hard og kritisk, eller balansert og mild?

Vi er i utgangspunktet selvkritiske til oss selv fordi vi tror det får oss til å skjerpe oss og gjøre ting bedre.

Men hjelper det?

Nei, skyld, skam og selvkritikk har aldri hjulpet noen å bli bedre foreldre.

Det å forsøke å bekjempe våre egne feil og ufullkommenheter ved å kritisere oss selv blir lett til enda større byrder som bare holder oss nede.

Tanken om at vi ikke er gode nok kjemper om oppmerksomheten vår som vi kunne brukt til å være mentalt tilstede i hverdagen med barna våre.

Det beste du kan gjøre er å innse at du, som alle andre, vil gjøre feil.

Foreldrerollen er den viktigste og vanskeligste rollen vi noen ganger tar på oss.

Det trenger vi å erkjenne for oss selv.

Det som betyr noe er vår inderlige intensjon om å gjøre det som er best for barna våre.

Når vi innser dette, kan vi jobbe med å bli litt snillere med oss selv.

Vi tror vi er unormale eller ikke får til det andre får til

Det som gjør opplevelsen av å ikke mestre enda verre, er tanken om at andre får det til bedre.

Sosiale medier gjør at andres verden kommer tettere på. Vi eksponeres for lykkelige bilder på instagram, eller en videosnut på snap.

Selv om vi vet på et rasjonelt nivå at sosiale medier ikke gir et balansert bilde av andres liv, så er det lett å bli påvirket.

I bunnen av sammenligningen ligger det tanker om at andre har noe du ikke har, eller får til noe du ikke mestrer. Og at dette sier noe om deg som person. Sammenligning blir lett en uvane som vi ikke engang vet at vi gjør, men som påvirker humøret vårt og synet vårt på oss selv i stor grad.


Hvorfor er det så viktig å sette grenser?

Hvorfor er det så viktig å sette grenser?

Mange tror at det å sette grenser vil kunne føre til negative reaksjoner fra andre.

At de kan komme til å mislike deg, avvise deg, eller at de vil tro noe ufordelaktig om deg.

Derfor kvir mange seg for å sette dem.

Dette kan på sikt påvirke selvfølelsen negativt. Når du behandler deg selv som om din vilje og behov ikke er viktige, vil du tappe din egen selvfølelse og tiltrekke deg andre relasjoner enn de du fortjener. 

Det å sette grenser handler først og fremst om å ta ansvar. For deg selv og hvordan du ønsker at andre mennesker skal behandle deg.

Du kan se på dem som grunnleggende retningslinjer for hvordan du vil bli behandlet av andre. Når du setter sunne, personlige grenser vil du sørge for at dine relasjoner består av gjensidig respekt og omsorg.

Det å sette sunne grenser for seg selv kommer ikke i veien for gode, sunne relasjoner slik mange tror. Når du gir uttrykk for dine egne behov blir du mer autentisk og forutsigbar, og ikke minst respektert.

Det er rett og slett lettere å forholde seg til noen som sier ifra om hva de trenger og mener. Du vet hvor du har dem og hva du kan forvente i relasjon med dem.

Grenser er som et gjerde du setter opp rundt tomten din

Psykolog og forfatter Henry Cloud sammenligner menneskers personlige grenser med et gjerde som du setter opp rundt tomten din for å beskytte deg. Dette gjerdet bør verken være for høyt eller for lavt.

Dersom vi har for lavt gjerde, og dermed for svake grenser kan vi ende opp utslitte og forstrekte. Vi lytter ikke til hva vi trenger, men blir for orientert mot at andre skal ha det bra. Frykt, usikkerhet eller en lav selvfølelse kan alle være årsaker til at vi lar være å sette sunne grenser for oss selv. Eller vi har en uvane med å ta for mye ansvar for alt og alle. Noen kan også ha en ubegrunnet frykt for å argumentere med andre mennesker.

Når du lar være å lytte til egne behov og sette grenser ut i fra dette, vil gjerdet som går rundt tomten din være lavt, eller for noen ikke-eksisterende. Da kan andre tråkke rett inn i hagen din som de vil. Det blir slitsomt i lengden og gir deg lite kontroll over din egen hverdag.

Har vi derimot for høyt gjerde, og dermed for sterke og rigide grenser kan vi stenge andre ute for å beskytte oss selv, men kan ende opp ensomme og alene.

Noen gang vil redselen for å slippe andre innpå oss gjøre at vi bygger en festning rundt tomten vår som bidrar til å stenge andre ute. Det kan være fordi vi har vonde opplevelser i tidligere relasjoner, eller vi er rett og slett redd for å bli avvist.

Når vi holder andre på avstand ender det gjerne med at vi ikke oppnår den gode kontakten med andre mennesker som vi egentlig søker. Vi blir sittende bak murene våre, selv om vi egentlig ønsker det motsatte. Da kan vi miste de gode effektene som gode, nære relasjoner gir oss. 

Det beste er å lage et passe høyt gjerde rundt tomten vår basert på våre egne verdier, ønsker og behov, og trene oss på å beskytte oss selv, men samtidig slippe andre mennesker inn.

Disse grensene hjelper oss å holde de gode relasjonene innenfor, og de dårlige utenfor.

Den største utfordringene er gjerne de menneskene som er nærmest deg

Noen ganger kan det være vanskeligst å sette grenser overfor de menneskene som står deg nærmest. Også i familier som i utgangspunktet fungerer fint kan det være familiemedlemmer som gjentatte ganger krysser grensen for hva du synes er ok.

Det kan være en påtrengende svigermor, en mor som behandler deg som et barn selv etter at du har blitt voksen, eller en en søster som overser deg. 

Andre kan ha lett for å bli en «people pleaser» for familien.

I det øyeblikket noe, eller noen får deg til å føle deg ukomfortabel eller stjeler mye mental energi fra deg, trenger du å sette grenser. Det kan være at det er liten balanse mellom dine og andres behov, eller du føler deg sliten og forstrekt.

Da trenger du å si ifra, gi uttrykk for hvordan du har det og hva du har behov for, eller trene deg på å si nei. Det å sette grenser handler først og fremst om å ta ansvar for deg selv. Ansvar for dine egne følelser, valg og hvordan du vil være mot andre.

Når du behandler deg selv med respekt, er det lettere å gjøre det samme mot andre.

Bruk sinne konstruktivt

Et typisk tegn på at noen har krysset dine personlige grenser er at du føler irritasjon eller sinne.

Noen kan også «spille filmer i hodet» hvor de ser for seg hva de skal si, og hvordan de setter den andre på plass.

Andre igjen kan kjenne seg redde, urolige eller triste når andre tråkker over egne grenser.

Sinne er en følelse som skal hjelpe oss å sette grenser overfor andre, og hevde oss selv.

Ulike varianter av sinne gir oss styrke til å si i fra når vi føler at andre gjør oss ukomfortabel eller urett.

Noen kan ha vokst opp med voksne som har hatt vansker med å regulere eget sinne, eller har opplevd å få tilsnakk hver gang de har forsøkt å talt sin egen sak.

Da kan sinne noen ganger dekkes over eller følges av andre følelser som frykt eller tristhet, noe som gjør det vanskelig å bruke styrken fra denne følelsen.

Du kan ikke ta ansvar for andres reaksjon

Mange tar andres reaksjon som et tegn på at de har gjort feil når de setter en grense.

Da er det viktig å huske at du ikke kan ta ansvar for andres reaksjon.

Andre mennesker har sine egne behov og ønsker, og noen ganger kan disse kollidere med dine. Det betyr ikke at dine grenser er urimelige.

Det eneste du kan ta ansvar for er at du beskriver dine behov og formidler det på en respektfull måte slik at du ikke tråkker over andres grenser.

Utover det har mottakeren også et ansvar for å ta i mot det du sier og gjøre sitt for å møte deg på måter som kan opprettholde en god relasjon.

Ofte er det lettere å sette grenser når du lærer deg selv bedre å kjenne, og ikke minst trener deg på å stole på deg selv.

Hvordan sette grenser?

  1. Bli kjent med dine egne behov og verdier. Når du kjenner deg selv bedre er det lettere å kjenne igjen situasjoner du trenger å sette grenser i.
  2. Forstå at dine behov er like viktig som andres.
  3. Tenk at det å sette sunne grenser gjør deg mer autentisk og forutsigbar, samtidig som det fungerer forebyggende for stress som hoper seg opp over tid.
  4. Søk støtte hos andre, som venninnegjengen eller partneren din. Ofte er det lettere å sette grenser hvis du har luftet det med andre først og har din «heia-gjeng.»
  5. Vær tydelig, men vennlig. Hvis du blir skikkelig sint eller går i forsvar vil sannsynlig motparten gjøre det samme. Tydelig innebærer også å unngå hint og utydeligheter.
  6. Sett grenser ved å sette ord på egne behov og hva du trenger, ikke hva den andre gjør feil. Ikke gjør det til et angrep på andre. Hvis du er usikker på om dine grenser er berettiget, spør deg selv hva du ville ha svart dersom dette gjaldt en god venninne.
  7. Du kan ikke ta ansvar for andres reaksjon. Det at andre er uenig betyr ikke at det er feil av deg å si ifra.
  8. Du kan forlate situasjonen dersom motparten ikke vil høre på deg. Noen mennesker ønsker ikke se saken fra din side, og vil gjentatte ganger forsøke å snu dette til at du er urimelig, eller få det til å handle om dem. Skjer dette er det lov, og ofte lurt å forlate rommet.
  9. Det vanskeligste med å sette grenser er ofte det å stå i ubehaget som kommer etterpå. Det kan være tvilstanker som kommer snikende, eller dårlig samvittighet. Aksepter at disse tankene eller den dårlige samvittigheten kommer, men tren deg på å behandle dem som ubudne gjester som du gir minst mulig oppmerksomhet.  Bare la dem være uten å handle på dem.

Psst! Hvis det å sette grenser utgjør en stor utfordring i livet ditt er det lurt å søke hjelp for dette.


Den vonde ensomheten

Hva er ensomhet?

Ensomhet handler ikke nødvendigvis om å være alene.

Du trenger ikke være alene for å være ensom, og du kan føle deg ensom blant andre.

Mange føler seg ensomme i parforholdet sitt, eller når de er med en familie som ikke anerkjenne dem som de virkelig er.

Ensomhet handler mer om at alle andre gjør noe som du ikke opplever å være en del av.

Følelsen av ikke å være inkludert.

Å føle seg annerledes.

Frakoblet, misforstått, ikke sett, ikke prioritert.

Vårt relasjonsbehov

Behovet for å ha relasjoner rundt seg er viktig for oss alle sammen.

Mennesker er i bunn og grunn flokkdyr.

I følge psykologene Gullestad og Killingmo består vårt grunnleggende relasjonsbehov av tre ulike deler.

Vi trenger: 1. tilknytning til andre, 2. en følelse av å høre til, og 3. bekreftelse på den vi er.

1. Tilknytning til andre

Har du kjent hvor godt det føles å få oppmuntring av noen som bryr seg om deg før første dag i ny jobb eller i innspurten av et prosjekt som tar all din tid? Eller kjent effekten av en god klem, en favn å gråte i, eller muligheten til å få støtte og hjelp når du står overfor en utfordrende situasjon eller føler deg sårbar?

Alle mennesker har et innebygd behov for tilknytning til andre mennesker. Når vi står sammen er vi sterkere, både fysisk og mentalt.

Vi har lettere for å tåle ytre påkjenninger og regulere egne følelser på hensiktsmessige måter, noe som legger grunnlaget for god psykisk helse gjennom hele livet.

2. Tilhørighet

Den andre delen av vårt relasjonsbehov handler om å føle tilhørighet.

Dette innebærer å oppleve en kontakt med et annet menneske som er oppmerksomhet tilstede for deg.

Det å dele en subjektiv opplevelse og føle at den andre er der både fysisk og mentalt.

Dette skaper en «oss-følelse», i stedet for et ensomt “jeg”.

3. Behovet for bekreftelse

Den siste komponenten handler om å kjenne at du har verdi i deg selv, og bli bekreftet på dette, ikke bare på det du presterer.

Mange har opplevd at det var betingelser knyttet til egen verdi i oppveksten. Det vil si at du fikk bekreftelse kun når du levde opp til de voksnes standarder, eller presterte på ulike områder, og sjeldent ble bekreftet for den du er.

Dette kan påvirke selvfølelsen negativt og for mange resultere i stor skamfølelse og ensomhet.

Ikke all ensomhet er usunn ensomhet

Ikke all ensomhet påvirker oss negativt.

Hjelpsom ensomhet handler om den mer ferske ensomheten, som ønsket om en kjæreste, eller savnet etter noen du har mistet. Vi kan føle oss ensom når vi blir forlatt av kjæresten, eller vi savner en partner å dele livet med.

Denne ensomheten vil motivere deg til å knytte relasjoner til andre, ta kontakt med andre når du har det vondt, eller den peker på et normalt savn hos deg.

Noen ganger kan ensomhet være situasjonsavhengig og peke på et behov som ikke er dekket på ulike arenaer i livet.

Det kan være den vonde følelsen av å sitte alene på hybelen i starten av studietiden når det virker som alle andre har noen å være med.

Dersom du oppdager at andre også er i samme situasjon kan mange oppleve at det å være alene ikke gir samme følelsen av ensomhet lenger.

Blant annet forteller mange studenter at følelsen av å være ensom ble mindre under pandemien siden alle andre også var i samme båt.

Ensomheten som skaper problemer for deg

Den usunne, eller problematiske ensomheten er gjerne knyttet til fortiden og tanker du har om deg selv.

Den kan gjøre deg redd for å bli avvist og forlatt.

Kanskje har du forsøkt lenge å fått deg en kjæreste men opplever at andre bare trekker seg unna?

Kanskje har du flere ganger opplevd å bli avvist eller eller at andre ikke har tid til å bli kjent med deg?

Eller du har begynt å unngå sosiale situasjoner selv om du så gjerne ønsker deg flere relasjoner?

Denne formen for ensomhet har gjerne rot i dine egne negative tanker om deg selv og vonde erfaringer fra fortiden. 

Du kan ha opplevelser av å måtte klare deg selv og stå alene når du trengte trøst, trygghet og støtte. Eller opplevd å bli avvist eller overlatt til deg selv.

Denne formen for ensomhet blir som et sår som aldri helt gror, og som rives opp når du forsøker å tilnærme deg andre, men ikke riktig får det til.

I møte med denne formen for ensomhet er det lett å lage seg mestringsstrategier for å håndtere ensomheten. 

Dette kan være å holde andre på trygg avstand i redsel for å bli avvist, eller å mistolker andres atferd fordi du ser situasjonen gjennom egne selvkritiske briller.

Vi kan også bli veldig trygghetssøkende og redd for å være alene. Da kan vi forsøke å unngå å være alene for enhver pris, noe som kan føre til at vi tilpasser oss andre i overdreven grad eller blir værende i forhold som ikke er bra for oss.

Den hvite sorgen

Noen mennesker opplever en emosjonell smerte uten å ha åpenbare hendelser som kan forklare følelsen, som overgrep, skader eller et traume.

Årsaken til den emosjonelle smerten er ikke tilstedeværelsen av noe skadelig, men fraværet av noe, gjerne noe helt grunnleggende som følelsen av å være følelsesmessig nær et annet menneske tidlig i livet.

Det grunnleggende relasjonsbehovet er ikke imøtekommet.

Den franske psykoanalytikeren André Green kaller denne tilstanden for en hvit sorg.

Ved denne sorgen sørger en ikke over det man mistet, men over det man aldri fikk.

Fraværet av en positiv relasjon hvor man følte tilknytning, tilhørighet og ble bekreftet for den man er.

En slik form for sorg kan gjerne føre med seg mye skam, og være en kilde til ensomhet ved at man lett holder andre på avstand fordi man ikke har positive erfaringer med at det er mulig å skape denne oss-følelsen til et annet menneske.

Hva kan du gjøre?

  1. Anerkjenn følelsen du sitter med. Mange skammer seg over at de er ensomme, og dette kan gjøre at de unngår å aktivt oppsøke andre mennesker. Husk at det er normalt å føle seg ensom i perioder, og ingenting å skamme seg over. 
  2. Se litt nærmere på følelsen av ensomhet. Er den bygget på gamle sår, eller er den mer nylig oppstått?
  3. Snakk med noen. Enten en terapeut, eller noen du stoler på. Dette kan innebære at du må tåle din egen redsel for å bli avvist, og velge å åpne deg opp selv om det er skummelt. Hvis din ensomhet munner i gamle sår er det lurt å få sortert og ryddet litt i det som har vært.
  4. Vær klar over hvordan din egen indre kritiker kan holde deg igjen i sosiale situasjoner, ofte for å beskytte deg selv mot å bli avvist igjen. Hvis du har tenkt negativt om deg selv i lang tid er det også lettere å tolke andre kroppsutrykk som avvisning eller at de ikke liker deg. Forsøk å se forbi disse tankene og våg å ta sjansen. Husk at den du snakker med kanskje føler det på samme måte som deg.
  5. Ensomhet blir ikke bedre av overfladiske bekjentskaper. Ofte kan vi føle oss mer ensomme når vi har mange av disse og mangler de gode, nære relasjonene. For å skape de nære relasjonene trenger du å vise mer av hele deg, også dine sårbare sider og se at andre kan like deg for den du er, også på innsiden. Jo mer skam du kjenner på, jo lettere har du for å vise andre de mer polerte sidene av deg selv, og jo mindre kjenner andre den virkelige deg. 

Se gjerne denne animasjonsfilmen om ensomhet. Alfred & skyggen, en liten film om ensomhet.

Sender deg en god klem.


Redd for å være alene etter et samlivsbrudd?

Et samlivsbrudd er for de fleste en utfordrende, opprivende og følelsesmessig belastende periode. 

I tillegg til det å skulle håndtere en ny hverdag både for seg selv, og kanskje også barn, er det en situasjon som for mange kan føles både utrygg og skremmende.

For midt oppi alt annet kan du også kjenne på redselen for å være alene.

Et brudd er ikke bare et brudd

Når et forhold går mot slutten så er det ikke bare parforholdet som går i knus.

Det er også drømmene for hvordan framtiden skulle ha vært.

Valg du har tatt, eller ikke tatt kan komme opp til overflaten.

Og ikke minst kan mange kjenner på hva partneren faktisk representerer for dem.

For selv om parforholdet var langt fra perfekt, har gynget på ustø grunn lenge, eller det er store svik inn i bildet, så er det noen viktige bånd der som brytes.

Du mister ikke bare kjæresten din, du mister også en kilde til tilhørighet og tilknytning.

Tosomheten som har representert noe stabilt og trygt, ja representert normalen i hverdagen er plutselig borte.

Hva partneren din representerer

For å forstå hvorfor mange er redd for å være alene etter et samlivsbrudd må vi først se på hva partneren din representerer for deg. 

Tilknytning kan beskrives som en medfødt evne til å holde seg i nærheten av nære omsorgspersoner, for på denne måten å sikre sin egen trygghet og overlevelse. Men tilknytning handler ikke bare om fysisk trygghet, men også det å oppleve støtte når livet oppleves utfordrende, og få hjelp til å håndtere følelsene inni oss når de blir store. En klem, et varmt blikk, eller en god samtale hjelper oss å roe oss ned og regulere egne følelser.

Som barn danner vi tilknytningsbånd til sentrale voksne, men også i voksen alder vil vi danne slike bånd til mennesker rundt oss.

Det mest sentrale tilknytningsbåndet er det vi over tid danner til vår partner.

Når vi over tid danner et slikt bånd til partneren vår vil han eller hun representere en trygg havn som vi kan komme hjem til og få støtte, trøst og heiarop fra når vi trenger det.

Det anslås at det tar omtrent to år før et forhold får kvaliteten til et slikt tilknytningsbånd.

Vi ser altså at partneren vår har en viktig funksjon i hverdagen.

Som voksen trenger vi også mennesker rundt oss som vi kan lene oss på, få trøst av, ha en god samtale med og få støtte hos når verden er skummel, vi står overfor forandringer, eller føler oss sårbare. Det hjelper oss til å stå i og håndtere vanskelige følelser, og fungerer derfor i stor grad stressdempende.

Når et parforhold skranter eller blir avsluttet er det ikke bare vondt følelsesmessig.

Vi mister også en sentral tilknytningsperson i livet vårt.

Selv om parforholdet har hatt sine vansker over lengre tid, eller du opplever at kjærligheten er borte kan du ved et brudd føle at du mister en sentral del av deg selv. Dette kan i sin tur skape en redsel for å være alene.

Den viktige tilhørigheten

Vi mennesker er flokkdyr, og det sier seg selv at vi er sterkere i flokk.

Du har kanskje selv kjent hvordan en utfordrende situasjon var lettere å håndtere når dere var flere om det, enn når du opplevde det alene?

Tilknytning handler også mye om tilhørighet.

Oss-følelsen.

Følelsen av å være en del av noe større, en flokk.

Følelsen av tilhørighet er viktig for den psykiske helsen vår. Vi trenger alle å høre til, være viktig for noen.

Derfor kan mange også oppleve at denne naturlige tilhørigheten blir borte når forholdet går mot slutten.

Da er det viktig å minne seg selv på at vi kan skape en slik tilhørighet i andre deler av hverdagen også. Styrke andre relasjoner i livet vårt.

Frykt og selvfølelse

Hvor trygg du er på deg selv vil påvirke hvor lett du har for å være alene etter et brudd.

Når vi er grunnleggende trygge på oss selv har vi en iboende tro på at vi kan håndtere livets opp- og nedturer selv om det blir tungt og utfordrende.

Hvis vi derimot er utrygge på oss selv kan dette skape en følelse av at vi er avhengig av andre mennesker for å få til ting, og mestre livet.

Vi søker, i overdreven grad det vi ikke finner i oss selv, hos andre.

Det blir vanskeligere å tro på at vi kan håndtere alt selv, og vi kjenner på frykt.

Frykt for å være alene. 

Frykt for å skulle håndtere alt alene.

Frykt for å ikke strekke til. 

Frykt for å dumme seg ut. 

Frykt for å ikke gjøre ting bra nok.

Frykt for hva andre tenker om oss.

Frykt for å velge feil.

I bunnen av all frykt ligger frykten for å ikke skulle klare å håndtere det livet gir oss.

At vi ikke skal mestre hverdagen eller ikke klare å reise oss igjen. Denne former for frykt er gjerne mer eksistensiell og rotfestet i vårt eget bilde av oss selv. 

Jeg får det ikke til. 

Jeg kommer ikke til å mestre dette.

Jeg er ikke sterk nok alene.

Derfor er selvfølelsen ofte nært knyttet til en slik form for frykt og en iboende usikkerhet for om du vil klare å håndtere hverdagen alene.

Derfor kan redselen for å være alene blir ekstra stor dersom selvfølelsen skranter.

Hva kan du gjøre dersom du kjenner på en sterk frykt for å være alene?

  1. Anerkjenn redselen din for å være alene, og forsøk å forstå den. Hva er du redd for? Hvor kommer denne redselen fra? Hva er du redd skal skje? Hvordan oppfører du deg i møte med denne redselen?
  2. Bruk tid hver dag på ting som får deg til å føle deg bra. Ting du gjør for din egen del. 
  3. Øv deg på å gjøre ting alene. Ofte trenger vi å oppleve mestring før vi klarer å tro på at vi kan få det til.
  4. Husk at det er normalt å være redd for å være alene etter samlivsbrudd. Når vi har dannet tilknytningsbånd til et annet menneske er det ikke rart at denne redselen dukker opp. Det er da viktig å gi deg selv litt tid i den nye tilværelsen.
  5. Styrk selvfølelsen. Når du står mer stødig i deg selv er det også lettere å føle at du står styrket mot nye utfordringer.
  6. Skriv mestringsdagbok. Notere ned 3 ting du har mestret hver dag før du legger deg.


For sensitiv?

Noen mennesker er ekstra sensitive.

De kjenner lett på atmosfæren når de går inn i et rom, blir lett overveldet av for mye stimuli, og er spesielt var for andre menneskers stemning og energi.

De er rett og slett stemningsmennesker.

Selv om det er utrolig mye positivt med dette, kan mange oppleve at de er FOR sensitive.

At de mangler filteret eller det ekstra «laget» ut mot andre mennesker.

Inntrykk, stemninger og atmosfærer går rett inn og påvirker i stor grad.

Kanskje har de også fått kritikk for å være for nærtagen eller skjør.

Hvis du opplever at dette er deg, er det noen ting du kan gjøre for å skjerme deg litt, og ikke minst se alt det positive med at du er akkurat som du er.

#1 Aksepter at du er den du er

Aksepter at du er den du er, og fokuser på det positive med det.

Det å være vár på atmosfære og stemning gjør at du ganske kjapt kan få en umiddelbar følelse av hvordan andre mennesker har det, gjerne før de sier noe i det hele tatt.

Noen ganger kan du også merke at det ikke er samsvar med hva de sier «(joda, jeg har det fint jeg»), og hvordan de svarer deg med kroppsspråket.

Dette er en egenskap som gir deg et fortrinn i relasjon til andre mennesker, enten det er egne barn, familie eller venner.

Det å ha en intuitiv forståelse av andre mennesker gjør at du lettere klarer å «lese» sosiale situasjoner og forstå hva andre mennesker trenger.

En nydelig egenskap! ❤️

Ikke minst vil den komme veldig godt med i yrker hvor du jobber med andre mennesker, som sykepleier, terapeut, sosionom, psykolog eller lege.

#2 Gjør noe aktivt med situasjonen hvis det blir for mye

Gjør noe aktivt med situasjonen dersom du synes det blir for mye.

Kanskje trenger du å jobbe mindre i en periode av livet?

Skjerme deg litt på fritiden?

Tenke over hvilke mennesker du omgår deg med?

Søke en jobb med mindre tempo?

Våg å ta med i betraktningen den du er når du tar valg, ikke den du mener du burde vært.

#3 Stopp tankene fra å kverne

Noen ganger kan det oppleves som du får med deg FOR MYE.

Det å kjenne at noen sier en ting, men føle at de ikke sier hele sannheten, kan være tappende.

Da kan det være viktig å skille mellom det du får med deg og føler, og hva du velger å gjøre med denne informasjonen.

Du kan trene deg på å stoppe tankekverna fra å jobbe videre med denne informasjonen du tar inn.

Selv om Anne virker trist trenger du ikke bruke en time på å gruble på hvorfor. Ikke sant?

#4 Skjerm deg for mennesker som tapper

Skjerm deg for mennesker som tapper i så stor grad du kan.

Det sier seg selv; er du et stemningsmenneske er det viktig å bruke mest mulig tid med mennesker som gir deg energi.

Det betyr ikke at du kan kutte ut sure tenåringsbarn, misnøye blant ungeflokken eller en negativ kollega du må samarbeide med, men totalt sett kan du se om det er noen relasjoner du kan velge å bruke mindre tid på.

#5 Lad deg selv!

Her mener jeg egentid.

Tid hvor du kan gi slipp på ansvar, stimuli og tid med andre mennesker og bare være deg selv.

På samme måte som en mobiltelefon trenger lading, så trenger du det også.


Tips mot panikkangst

Hvis du noen gang har vært gjennom et panikkanfall så vet du at det er forferdelig ubehagelig.

Så ubehagelig at du tror noe forferdelig holder på å skje med deg.

Holder jeg på å bli gal?

Mister jeg kontrollen over meg selv?

Vil jeg få hjerteinfarkt?

Kommer jeg til å dø?

Hva er galt med meg?

Vil det gå over?

Noe forferdelig vil skje.

Hvorfor får du et panikkanfall?

Første panikkanfall kommer ofte veldig plutselig som lyn fra klar himmel. 

Det oppleves uforståelig, uten noen åpenbar grunn til hva som trigger angsten.

Min erfaring er likevel at du i noen livssituasjoner er mer sårbar for å oppleve det:

  • Lite samsvar mellom belastning og hvile over tid. Mye ansvar, små barn, lite søvn, uten mulighet for å hente deg inn igjen. Da kan angsten komme som en reaksjon på at det er for mye for deg. 
  • Mange opplever panikkanfall som et ledd i kronisk stress/utbrenthet. Stressystemet ditt har vært aktivert over så lang tid uten at du har tatt hensyn til deg selv og roet ned. Da kan det for mange resultere i angst.
  • Bak angsten kan det også ligge en konflikt mellom de forventningene du har til deg selv (som forelder, arbeidstaker, leder, etc.) og egne behov. Kanskje har du et sterkt behov for alenetid, men føler at du ikke kan prioritere det, eller at du rett og slett ikke får mulighet. 

Det ligger i menneskets natur å unngå ubehag

Det ligger i menneskets natur å ville unngå ubehag, komme seg unna, slippe unna.

Så når det første panikkanfallet er et faktum vil du i etterkant gjerne:

  1. Finne svar: hva skjer med meg? 
  2. Finne ut: hvordan kan jeg unngå at dette skjer igjen?

Naturlig nok.

For hvis du kan finne ut hvorfor dette skjedde, så kan du kanskje kontrollere at det ikke skjer igjen, ikke sant?

Dessverre er det denne tankevirksomheten som er med å opprettholde pannikkangst.

Sammen med ulike mestringsstrategier som å scanne kroppen for tegn på at et nytt panikkanfall kommer, eller unngåelse av situasjoner som kan skape angst.

Etterhvert er det mange som blir redd bare de kjenner litt puls, eller de slutter helt å oppsøke de plassene hvor de tidligere fikk angst.

Dunker hjertet mitt ekstra hardt nå, betyr det at det kommer igjen?

Hva om jeg får et nytt panikkanfall?

Vil det skje igjen?

Jo mer du forsøker å kontrollere angsten din, jo mer ukontrollerbar føles den.

Dette skjer fordi alle katastrofetankene dine rundt det å skulle få et nytt anfall, sammen med de mestringsstrategiene du lager deg for å håndtere angsten (unngåelse, scanne etter tegn på et nytt anfall, osv) skaper mer fokus mot det du er redd.

Dette fokuset setter i gang stressystemet ditt. Det samme systemet som settes i gang for fult når du har et panikkanfall.

Du aktiverer altså kroppen din via tankene dine og fokuset ditt, og vil derfor ha større sannsynlighet for å få et nytt panikkanfall.

Strategiene dine er altså ikke løsningen, men problemet.

Hva bør du gjøre?

# 1 Aksept innover, fokus utover

Panikkanfall er den sterkeste formen for angst.

Den som er mest kroppslig. 

Den mest intense.

Når du står midt i et panikkanfall det kan det være lurt å huske denne setningen:

Aksept innover, fokus utover. 

Med det mener jeg at du skal:

Forsøke å akseptere det som skjer når du får et panikkanfall i stedet for å stritte.

Ikke kjemp i mot, men la angstreaksjonen dø ut av seg selv.

For den vil dø ut.

Kroppen din klarer rett og slett ikke å stå i sterk angst over tid.

For de fleste varer et panikkanfall i 10- 30 minutter.

Si til deg selv at det som skjer er naturlig og ufarlige kroppsreaksjoner.

Det er forferdelig skremmende og ubehagelig, ja, men helt ufarlig. 

Fokus utover. På det som skjer rundt deg.

Hvis du f.eks er på vei til matbutikken spør deg selv: 

? Hvorfor står jeg utenfor matbutikken?

? Skulle jeg kjøpe noe?

? Hva var det jeg skulle kjøpe? 

Fest blikket utover, på det du ser rundt deg. Mennesker, farger, gjenstander. 

Til angstreaksjonen dør ut. 

Og du, jeg vet at dette høres mye enklere ut når jeg sier det, enn når du skal praktisere det. Men det er verdt å teste ut.

# 2 Bruk firkantpusten

Ved panikkanfall er det vanlig å hyperventilere. 

Det kan oppleves som du ikke får puste. Som om du ikke får inn nok luft.

Faktisk er det motsatt.

Hyperventliering skjer når du puster inn mer enn kroppen har behov for. Da kan det føles som du ikke får puste, eller det kan kjennes ut som du blir kvalt. 

Da er det vanlig å trekke pusten enda dypere, trekke inn enda mer luft, noe som forsterker følelsen av å ikke få puste. 

Det du heller bør gjøre er å forsøke å roe pusten. Blant annet vet vi at lengre utpust enn innpust vil sende signaler til hjernen om å roe ned. 

Mange opplever at det er fint å fokusere på noe, og derfor er firkantpusten et fint redskap. 

Slik gjør du det:

  • Hold fokuset ditt på en firkantet gjenstand, som et vindu eller et bilde. 
  • Pust inn mens du lar blikket gli langs øvre del av bildet. Du kan telle til fire om du vil. 
  • Pust ut mens du lar blikket gli nedover høyre del av bildet. Du kan telle til fire, eller seks om du vil.
  • Inn mens du følger nedre kant av bildet. Du kan telle til fire om du vil.
  • Ut mens du lar blikket gli oppover venstre del av bildet. Du kan telle til fire eller seks.
  • Du lar altså blikket gli langs hele bildet.
  • Fortsett slik til angsten roer seg.

# 3 Jobb med katastrofetankene

Panikkangst handler like mye, kanskje mer om hva som skjer mellom panikkanfallene, enn under selve anfallet.

Når du hele tiden tenker på om du kan få et nytt anfall, hvor ubehagelig det vil bli, og hva du skal gjøre, så blir du anspent, urolig og redd. Og etterhvert veldig sliten.

Det er derfor like vike viktig å jobbe med å bruke mindre tid på katastrofetankene når de kommer.

Tren deg på å la slike tanker gå, og skift fokuset i større grad til det du gjør i øyeblikket.

Les mer om tanker her.


# 11 tips for å booste selvfølelsen

Synes du det er vanskelig å «hvile» i deg selv, og blir lett utrygg, bekymret og selvkritisk?

Har du vanskelig for å ta valg eller vite hva som er best for deg?

Tilpasser du deg andre i stor grad, og glemmer helt bort dine egne behov og ønsker?

Vet du, selvfølelsen er selve grunnmuren din.

Fundamentet.

Er den ustø, vil det lett påvirke din psykiske trivsel på flere områder av livet ditt.

Men du, det er mulig å øve opp en sunnere selvfølelse og et mer balansert syn på deg selv.

Hva er selvfølelse?

Selvfølelse innebærer å ha kontakt med sine egne følelser og behov, og klare å uttrykke dem overfor omgivelsene sine.

Det ligger i ordet: selv-følelse.

En følelse av oss selv.

Hvem vi er.

Hva vi trenger

Hva vi liker.

En varig opplevelse av egen verd, uavhengig av prestasjon, utseende, økonomi, etc.

God selvfølelse kan fungere som et kompass som hjelper oss å ta sunne valg i hverdagen.

For oss selv, og i relasjon med andre. Derfor handler selvfølelse også om hvordan vi opplever oss selv i relasjon til andre.

Selvfølelse og selvtillit

Selvfølelse skiller seg fra selvtillit, som i større grad er situasjonsavhengig, og knyttet til mestring.

Du kan f.eks ha god selvtillit innen fotball, akdademisk karriere, eller matlaging, men samtidig tro at du ikke er verdt noe.

Tegn på lav selvfølelse

Her er noen typiske tegn på lav selvfølelse:

  • Du bruker andres meninger og behov som kompass i stedet for dine egne. Du blir som en kameleon som skifter farge etter omgivelsene. Du tilpasser deg. Sensurerer deg selv slik at du passer inn.
  • Handlingene dine styres av frykt. Frykt for hva andre mener, frykt for avvisning, frykt for å mislykkes.
  • De negative tankene går på høygir. Bekymring, grubling og selvkritiske tanker.
  • Du har vanskelig for å vite hva du selv ønsker og trenger i hverdagslige valg og situasjoner, og dine drømmer blir ofte uklare.
  • Du sammenligner deg mye med andre, og konkluderer med at andre gjør ting mye bedre enn deg.
  • Du har mye dårlig samvittighet i hverdagen.
  • Du kan kjenne på skam, over den du er, eller ting du gjør.
  • Du føler deg ensom eller avskåret fra andre, selv om du har mennesker rundt deg.
  • Du er veldig sensitiv til tegn på avvisning eller tegn på at andre synes du er udugelig.
  • Du er mye bekymret, eller føler deg trist, nedstemt eller deprimert.

Den selvkritiske røsten

Selvkritikk er «hovedsynderen» i lav selvfølelse.

Du vet, den kritiske røsten som forteller deg at du ikke duger.

At du er kjedelig.

Stygg.

Dum

Verdiløs

At andre får til alt så mye bedre enn deg selv.

At du burde skamme deg, gjøre deg mest mulig usynlig.

(Psst: les gjerne mitt tidligere blogginnlegg om selvkritikk her, eller se en liten video om hvordan selvkritikk høres ut her.)

Selvkritikk kan sammenlignes med en støyete radiokanal som står på i bakgrunnen hele tiden.

Du trenger ikke nødvendigvis legge merke til den til en hver tid, men den er der.

Lager støy.

Forteller deg at du ikke duger.

Jeg vil tro du ønsker å finne av-knappen, eller sette på en lystigere kanal?

Her er # 11 tips for å booste selvfølelsen:

# 1 Bli kjent med ditt følelseskompass

Ditt følelseskompass vil si signaler i deg som forteller hva som er bra for deg i ulike situasjoner.

Ditt indre kompass som navigerer deg gjennom hverdagslige valg og situasjoner, i stedet for å overtilpasse deg andre.

For å øke selvfølelsen er det lurt å få et større grep om hva DU trenger og ønsker.

Start med de små skrittene.

I de enkle hverdagslige situasjonene som f.eks hva du vil ha til middag, eller hvilken kafe du ønsker å gå på.

Tren deg på å kjenne etter:

  • hva trenger jeg?
  • hva ønsker jeg?
  • hva føles best for meg?

Det kan være vanskelig i starten, men ikke gi opp. Dette er en evne som kan trenes opp, og da vil du på sikt få et bedre grep om hvem du er, og hva du selv trenger.

Altså økt selv-følelse.

# 2 Øv deg på å bli mer synlig

Når du har trent deg på å lytte til ditt følelseskompass skal du ta et skritt videre; øve på å formidle dine ønsker og behov til andre.

  • Formidle hva DU vil ha til middag.
  • Formidle hvilken kafe DU ønsker å gå på.
  • Si nei dersom noe ikke passer, og gjerne fortell hvorfor.
  • Tørr å stol på at dine behov er like viktig som alle andres.

Rett og slett øve deg på å være autentisk (ekte) mot deg selv og dine egne behov.

Da vil du også bli mer forutsigbar for andre.

De vet hvem du er, hva du står for, og hvor de har deg i større grad.

Ikke sant?

Her er det også viktig å ta de små skrittene.

Start i relasjoner hvor du føler deg trygg, og bygg på.

# 3 Ta ansvar og ha tro på endring

Kanskje har du opplevd mye vanskelig i livet, kanskje har det vært gjort urett mot deg.

Da kan det føles vanskelig, og kanskje litt urettferdig å skulle ta tak i eget liv.

Samtidig er det jo sånn at det å gjøre seg selv til et offer bare gjør at du stagnerer. Da gir du kontrollen og makten over ditt liv til noen andre, i stedet for å ta den selv.

Du kan ikke råde over alt som har skjedd, og alt som kanskje vil skje, men du har kontroll over i hvilken grad du lar din historie påvirke deg her og nå.

Så enkelt, og så vanskelig.

Og kanskje litt provoserende også, når jeg legger det fram sånn?

Jeg har stor tro på å forsone seg med, og akseptere ting som har vært.

Og jobbe med å gi slipp.

Det betyr ikke nødvendigvis at du skal glemme det, men at du ikke lar det påvirke hverdagen din i like stor grad.

# 4 Jobb med selvkritikken

Siden selvkritikken er «hovedsynderen» i lav selvfølelse, er det viktig å jobbe med å gi slipp på den.

Hvordan gjør du det?

Første skritt er å bli kjent med den.

Legge merke til den, i stedet for at den bare durer i bakgrunnen.

Hvilke situasjoner kommer den i/ hva trigger den?
Hvilke tema?
Hvordan høres den ut?

Deretter kan du jobbe med å skape et mer balansert syn på deg selv.

Stopp opp, og spør deg selv:

Hva ville jeg sagt til en god venninne i tilsvarende situasjon?

Øv deg på å si det samme til deg selv, enten høyt, eller inni deg.

Minn deg selv på at det er menneskelig å streve i blant.

# 5 Stopp sammenligningen

Sammenligning er som giftig for selvfølelsen.

For det vil alltid være noen som gjør ting bedre enn deg, ikke sant?

Da er det lett å glemme at det også alltid være noen som gjør det dårligere.

Forsøk å aksepter at vi alle har våre unike personligheter.

Styrker og svakheter.

Når sammenligningstanker kommer, legg merke til dem, men velg å ikke følg dem.

Kutt tanken.

«Denne tanken trenger jeg ikke bruke tid på nå.»

Så skifter du fokuset tilbake til det du holdt på med før tanken kom.

Hold fokuset på DINE mål, DIN prosess.

Det er det eneste du har kontroll på.

# 6 Bli klar over dine tolkninger

Ofte har vi noen grunnleggende tanker om oss selv som vi tar med oss inn i relasjon med andre.

Det kan være tanker som:

Jeg er kjedelig.

Andre vil avvise meg hvis de ser hvem jeg virkelig er.

Jeg er dum.

Stygg.

Underlegen.

Da er det vanlig å ha «følehornene» ute for tegn på at andre synes det samme.

Hvis du er redd for at andre synes du er kjedelig kan du kanskje:

  • Snakke fort og lite slik at andre ikke skal kjede seg av det du sier.
  • La være å si noe.
  • Holde deg i bakgrunnen i sosiale situasjoner.
  • Unngå å dra.
  • Unnskylde deg.

Men du, hva tror du kan skje når du gjør disse tingene?

Jo, du risikerer at andre synes du er kjedelig.

Ikke fordi du ER kjedelig, men fordi du gjemmer deg bort og gjør deg selv kjedelig.

Når du du aldri gir av deg selv så har du rett og slett en større risiko for at folk synes du er kjedelig.

# 7 Plei gode relasjoner

Henger du deg opp i hvor mange venner du har sammenlignet med andre?

Vet du, kvalitet er langt viktigere enn kvantitet.

Det er bedre med én god venn, enn hundre overfladiske venner som du ikke klarer å være deg selv med.

Bruk tid, og plei de relasjonene som betyr noe for deg.

Øv deg på å være sårbar, og vise hele deg overfor disse.

# 8 Kutt ut perfeksjonisme

Har du noen gang spurt deg selv hvorfor ting må være perfekt?

Er det for at andre skal like deg?

Synes bra om deg?

At ingen skal kunne «ta deg på noe»?

Vet du, perfeksjonisme skaper ofte det motsatte av det du ønsker.

Når du kun viser dine beste sider er det jo for å hindre at andre ikke skal like deg, for den største redselen er jo å bli avvist, ikke sant?

Hva skjer så?

Jo, andre reagerer på masken din, ikke på deg.

Du får aldri erfare at andre kan elske den du er på «innsiden».

Den uperfekte deg, med både styrker og svakheter.

Hele deg.

Fordi du aldri tar sjansen.

Perfeksjonisme blir som en mur mellom deg og andre, og denne muren forsterker ensomhetsfølelsen.

Les mer om perfeksjonisme her.

# 9 Selvomsorg

Er du mer opptatt av at andre rundt skal ha det bra, enn at du selv har det bra?

Da kan jeg minne deg på at du må starte med deg selv.

Ved å prioritere deg selv signaliserer du overfor deg selv at du er god nok som du er.

At du er verdt å prioritere, på lik linje med alle andre.

Og DET er boost til selvfølelsen.

Du finner et blogginnlegg om selvomsorg her.

# 10 Forvent at livet går i bølger

Det er ofte lett å forvente at livet skal gå glatt og at alle utfordringer handler om at du ikke duger.

Da er det lurt å minne seg på at motgang er en del av livet.

For oss alle.

Og livet, det handler ikke om å unngå ubehaget, men å lære seg å stå i det.

Håndtere det.

Det å komme seg gjennom utfordringer og ubehag, det skaper mestringserfaringer.

Og det kan booste selvfølelsen nettopp fordi du ser at du kan håndtere det også.

Du blir tryggere på at du kan tåle og håndtere det livet gir deg selv om det innebærer frykt og ubehag.

#11 Øv deg på takknemlighet

For å øke ditt nivå av velvære og glede så er takknemlighet et virksomt verktøy.

Bli bevisst det du er takknemlig for hver dag.

Kjøp deg en fin bok og skriv ned minst 3 ting som du har vært takknemlig for hver kveld før du legger deg.

Det kan være at barna har kranglet mindre denne dagen, at solen skinte, eller du tross alt fant mer kaffe selv om du trodde du var tom.

Gjør det hver dag over en lengre periode og se hva som skjer.

Dette skifter fokuset ditt bort fra det du ikke er fornøyd med, eller det du ikke mestrer, til alt det du faktisk får til eller setter pris på.

Psst: Her finner du en gratis arbeidsbok: Kickstart selvfølelsen


Lever du i en av livets u-svinger?

Er du i en av livets u-svinger for øyeblikket?

Er det vanskelig å finne mening, glede, eller motivasjon til ting som skjer rundt deg?

Kanskje føles livet tomt og tungt?

Kanskje kikker du rundt deg og sammenligner deg med alle de menneskene som virker å være glade, lykkelige, har alt på stell?

Kanskje strever du med angst, en depresjon, en utmattelse, kanskje har du gjennomgått et samlivsbrudd, eller andre ting som setter deg litt ute av spill.

Kanskje alt på en gang.

Eller du synes livet er vanskelig selv om du på utsiden lever et godt liv?

Den diffuse uroen

Når livet ikke blir slik du har tenkt er det vanlig å kjenne på uro.

Du vet, den ubehagelige følelsen som gjør det vanskelig å slappe ordentlig av.

Den diffuse følelsen som setter seg i kroppen.

Tankene kverner i håp om å finne ut av ting, eller ønske seg over til noe annet.

Hvorfor har jeg det sånn?

Vil det være sånn for alltid?

Hvorfor meg?

Kunne jeg gjort noe annerledes?

Hva er det meg? Alle andre får det til?

Eller vi bruker tankene til å fantasere om hvordan livet kunne vært.

Du forsøker å finne svar via tankene dine, men ender ofte opp med å ha det enda verre.

Hvorfor?

Fordi du setter fokuset ditt mot alt det du ikke ønsker, eller ikke vil ha i stedet for å gjøre de tingene som kunne fått deg i riktig retning.

Jeg burde hatt det fint..

Ofte slenger vi på en burde eller .

En selvkritisk sleng på det hele.

Jeg burde hatt det fint nå.

Jeg forstår ikke hvorfor jeg er sånn.

Typisk meg.

Jeg må skjerpe meg.

Dette skaper en ond sirkel som gir deg mer stress, og flere negative tanker.

Her er noen tips til deg som er inne i en u-sving, eller av ulike årsaker synes livet er tøft eller tungt for øyeblikket.

# 1 Forstå mønsteret ditt

Når ting er tungt og vanskelig, eller du føler deg tiltaksløs og uten motivasjon er det vanlig å trekke seg unna.

Gjøre mindre av det som tidligere gjorde deg godt.

Det du før fikk påfyll av.

Fordi du ikke orker å gjøre disse tingene, eller ikke vil være sammen med andre i frykt for å sammenligne deg enda mer.

Det er også vanlig å bruke mer tid på negative tanker.

Gruble over hvorfor du har det som du har det, eller sammenligne deg med andre.

Dette vil i sin tur kunne føre til mer av det du ikke vil ha.

Mer av det du vil bort i fra.

Uro, tiltaksløshet, slitenhet, dårlig humør.

Og påfølgende større behov for å gruble for å finne svar på hvorfor du har det som du har det.

For å bryte dette negative mønsteret må du gjøre noe nytt.

Du må bruke mindre tid på de negative tankene, og mer på det som tidligere gjorde deg godt, selv om du ikke føler for det, akkurat nå.

# 2 Aksepter hvor du er akkurat nå

Forsøk å aksepter situasjonen du står i.

Si til deg selv:

Sånn er det akkurat nå. Det betyr ikke at det vil være sånn for alltid, men akkurat nå er det sånn.

Aksept er ofte springbrettet til å gjøre gode endringer.

Så lenger du står fast i hvordan du ikke vil ha det, eller stritter i mot situasjonen, er det vanskelig å gjøre gode valg og endringer.

Det er vanskelig å se løsninger, få innspill fra andre, eller ta gode skritt i riktig retning.

# 3 Kutt den negative tankerekka

Alle møter vi motgang.

Vanskelige perioder.

Strever.

Nå gjelder det deg, en annen gang er det noen andre.

Det å sammenligne deg med andre nå som du er sårbar, det gjør ting bare vondt verre.

Bestem deg derfor for at du aktivt skal jobbe med å bruke mindre tid på slike negative tanker.

Det gjør du ved å lære deg å kutte tanken.

 

Her er en måte å gjøre det på:

Det første du bør gjøre er å skille mellom den første tanken du får av typen:

Ah, hun får det til mye bedre enn meg.

Hva tenker de om meg?

De andre ser ut til å ha alt på stell.

…Og hva du velger å gjøre etter at du har fått denne tanken.

Denne første tanker kommer automatisk, og er derfor utenfor din kontroll.

Men deretter velger du å følge, eller ikke følge den.

Og akkurat her kan du gjenvinne kontrollen.

Du kan velge å spinne videre på den.

Gi den masse fokus.

Eller gi slipp på den og fokuser på noe annet.

Hvis du kutter tanken, vil du merke at følelsene etterhvert følger etter, i mer positiv retning.

Si «distraksjonstanke» til deg selv når den første tanken kommer, og flytt fokuset tilbake til det du gjorde før tanken kom.

Eller utsett tanken til et tidspunkt senere på dagen hvor du kan gi deg selv 15 minutter «grubletid».

Det er sånn nemlig at gjester som ikke får oppmerksomhet og traktering, de forsvinner fortere.

Det samme gjelder for tankene dine.

# 4 Vær proaktiv

Det er vanlig å tenke at du skal gjøre ting når du får det bedre.

Jeg vil utfordre deg til å tenke motsatt.

Spør deg selv:

Hva kan jeg gjøre nå som får meg til å føle meg bedre på sikt?

Hva likte jeg å gjøre før?

Gå turer i skogen?

Gå på kafe med en venninne?

Sy, strikke, male?

Gjøre små prosjekter i huset?

Lage mat?

Begynn å gjør noen av disse tingene selv om du ikke føler for det akkurat nå.

Du kan ikke vente til du får det bedre med å gjøre det som gjør deg godt, men i stedet gjør disse tingene for å få det bedre på sikt.

Kanskje kjenner du ingen forskjell i dag, i morgen, eller den neste uken, men på lang sikt vil du merke en forskjell.

For det du har gjort til nå, det har ikke fungert, har det vel?

Kanskje du skal ta sjansen på å gjøre noe nytt?

# 5 Ta vare på deg selv

Når vi strever og har det vondt er det lett å kritisere seg selv.

Sammenligne seg med andre som får det til.

Men du, hva trenger du egentlig når du har det vondt?

Omsorg, eller kritikk?

Når du har det vondt trenger du forståelse, omsorg og støtte, ikke kritikk.

Derfor bør du nå starte med å gi deg selv det.

Via selvmedfølelse.

Ved å trene deg på å gi deg selv det du trenger akkurat nå.

Les mer om selvmedfølelse her.

# 6 Skift fokus

Ofte fokuserer vi mye på det som ikke er bra eller på plass i livet.

Spesielt i forhold til hva vi tenker «alle andre» får til.

Og det du fokuserer på, ja det får du mer av.

Det kan derfor være lurt å skifte fokus mot det du mestrer, får til, er takknemlig for, og det som gir deg små glimt av glede.

Skriv det gjerne ned, og bruk litt tid på disse tingene.

Har jeg mestret noe i dag?

Har noe eller noen gjort meg glad?

Har jeg gjort noen andre glad?

Hva har jeg i livet som jeg setter pris på?

Hvilke ting ga gir livet mitt mening?

Hva kan jeg være takknemlig for?

For vet du, du kan ha det vanskelig, men samtidig ha det godt.

Lete etter det som er bra i livet.

De små stundene.

De små tingene.

# 8 Søk hjelp

Dersom du føler deg nedstemt eller kjenner på angst, søk hjelp.

Du trenger ikke sitte alene med de tunge tankene.

Det er mulig å få det bedre.

Snakk med fastlegen din, eller søk litt rundt på privatpraktiserende psykologer i området du bor i.

Hvis du er komfortabel med videoløsning har du flere å velge mellom fra hele landet. De fleste tilbyr video nå.

Psst: Hvis du ønsker å lese mer om livets u-svinger, og hva du kan gjøre hvis du befinner deg i en kan jeg varmt anbefale boken «Livssorg- å leve med livets u-svinger» av Werner og Røseth.

Mange varme tanker fra meg til deg.


Hvorfor dårlig samvittighet ikke funker

Usj, jeg burde hentet tidligere på skolen.

Det blir mer arbeid på partneren min hvis jeg reiser bort i helga.

Jeg får ikke nok alenetid med hver unge.

 Hvorfor har jeg ikke fått trent i dag?

Jeg burde blitt ferdig med alle arbeidsoppgavene, men det er jeg ikke.

 Hvordan skal det gå med barna når vi går fra hverandre?

 

Strever du med mye dårlig samvittighet?

Kjenner du den ubehagelige følelsen titt og ofte uten at du får gjort så mye fra eller til?

Her gir jeg deg # 4 grunner til hvorfor den usunne dårlig samvittigheten ikke fungerer.

… Og hvorfor du kan slutte å fokusere på den med det samme.

#1 Dårlig samvittighet paralyserer deg

Hvordan føler du deg når du kjenner på dårlig samvittighet?

Får du masse energi og pågangsmot?

Eller føler du deg tung og sliten?

Hvilke av disse får deg til å gjøre gode endringer, tror du?

Energi, kreativitet og pågangsmot, eller det motsatte?

 

La meg illustrere litt med et eksempel:

Du har nettopp gjennomgått skilsmisse med barnas far og den dårlige samvittigheten ligger konstant i bakhodet.

Hvordan skal det gå med barna mine?

Hvordan takler de det?

Jeg er en dårlig mor..

Burde jeg gjort noe annerledes?

Ventet litt til?

Osv..

Hva skjer når du bruker mye tid på slike tanker?

Jo du blir sliten.

Trist.

Og mange opplever å bli mer irritert på barna.

Det motsatte av det de egentlig vil.

Når hodet er fylt med negative tanker kan det være vanskelig å gjøre det som er best i situasjonen, for en selv og de rundt.

I stedet blir du paralysert. Ute av stand til å gjøre de gode grepene.

Hvor mye mer energi kunne du ikke overført til gjøre-noe-morsomt-med-barna-budsjettet hvis du ikke hadde brukt så mye tid på å fokusere på den dårlige samvittigheten?

#2 Du bruker mye energi på en situasjon du ikke får gjort noe med

Dårlig samvittighet suger energi.

For når du likevel har bestemt deg for å dra på den hytteturen fordi du virkelig trenger alenetid, vil alle de negative tankene ødelegge litt, ikke sant?

Du får ikke fokusert på å nyte noe du faktisk har avgjort at du skal.

Du bruker tid på noe, men får ikke like god avkasting som du kunne fått.

Og det er jo fullstendig bortkastet?

Når du velger noe, gjør det helhjertet.

# 3 Dårlig samvittighet avler selvkritikk

Når du er kritisk til deg selv stresser kroppen og hjernen.

Hjernen din er dårlig på å skille ytre og indre trusler.

Kritikk som kommer fra andre, fra kritikk som kommer fra deg selv.

Derfor vil en kritisk røst føre til at du blir mye anspent, sliten og urolig.

# 4 Virker kompasset ditt?

Jeg kjøpte et kompass på en billigkjede for noen år tilbake.

Kompassnålen var unøyaktig, og fikk meg ofte ute av kurs.

Etter noen frustrerende orienteringsturer kjøpte jeg en ny.

Og for en forskjell!

For mange fungerer dårlig samvittighet som et slikt dårlig kompass.

Samvittigheten er jo der for at vi skal reparere brudd i relasjon til andre.

For at vi skal kjenne når vi har oppført oss dårlig slik at vi kan rydde opp.

Men det å hente 15 minutter senere enn du egentlig kan i barnehagen, si nei til å være foreldrekontakt, eller å rett og slett prioritere en helg uten barna, er det å oppføre seg dårlig?

Nei, jeg tenker ikke det.

Jeg tenker heller ikke at det er dårlig oppførsel å gå hvert til sitt etter år med prøving og dårlig stemning på hjemmefronten.

Eller å prioritere trening noen ettermiddager i uka.

 

Ofte handler det om å erkjenne at den dårlige samvittigheten ikke handler om at du gjør noe feil, men at det er kompasset ditt som ikke fungerer optimalt.

Så hvordan kan du avgjøre om den dårlige samvittigheten er berettiget eller ikke?

Det er et spørsmål du kan spørre deg selv som gjør det lettere å avgjøre:

Hva ville jeg sagt dersom dette gjaldt ei god venninne?

Hva ville jeg råde henne til?

Ofte ser vi det hele mye mer objektivt når det gjelder andre enn oss selv.

Vi er generelt mye rausere, og har et mer balansert syn på andre enn oss selv.

Hvis du tenker at dette verken er egoisme eller dårlig oppførsel dersom det hadde omhandlet en venninne, så er det nok ikke det.

Hvis du tenker annerledes overfor deg selv så er det nok kompasset ditt som er ute av kurs.

Da må du reparere det.

Det gjør du ved å anerkjenne følelsen av dårlig samvittighet når du får den, men ikke handle på den.

Gang på gang.

Og jobbe med den selvkritiske røsten.

Spør deg selv: Ok, nå har jeg dårlig samvittighet igjen, hva ville jeg tenkt om dette gjaldt Trine, Eva eller Gunn?

Så behandler du deg selv på samme måte.

 

Psst: Lyst til å lese mer om hvordan du får bukt på usunn dårlig samvittighet?

Her finner du et blogginnlegg som viser deg hvordan.


# 7 tips til deg som pårørende til avhengighet

Du gjør det i beste mening.

Hjelper.

Støtter.

Ordner opp.

Mens du håper at personen det gjelder selv tar tak i problemene.

At han eller hun søker hjelp.

Men så skjer det aldri.

Kanskje begynner du å tilpasse livet ditt etter den andres vansker.

Passe på.

Alltid være på vakt.

Bekymre deg konstant.

Gruble over hva som kan ha forårsaket det, eller om du selv har gjort noe feil?

Det å være pårørende til mennesker som strever med rus- eller andre typer avhengighet kan være utmattende.

Det er lett å bli besatt av å hjelpe noen som ikke vil ta i mot hjelp.

Som ikke vil innse at de trenger hjelp.

I dette blogginnlegget vil jeg fortelle litt om medavhengighet, og gi noen tips til deg som pårørende.

Hva er medavhengighet?

Kanskje er det sønnen din som strever med alkohol og ikke ser konsekvensene dette får for familien rundt?

Kanskje en datter, en ektemann, en mor, eller en søster?

Det er helt normalt å ville hjelpe, støtte, eller bry seg.

Problemet oppstår når den normale omsorgen og omtanken går for langt og blir selvdestruktiv.

Når du tilpasser livet ditt etter den andres vansker.

Når du forsøker å ordne og fikse noe du ikke får ordnet og fikset.

Når du forsøker å kontrollere en situasjon du ikke har kontroll på.

Når hele livet styres rundt den andres vansker.

Da er det ikke sunt lenger, og mange pårørende blir fysiske og psykiske syke i prosessen.

Da kaller vi det for medavhengighet.

«Medavhengighet kan beskrives som normal omsorg, empati, uro eller omtanke som er gått for langt og blitt selvdestruktivt» (Olsvik).

Hva kan du selv gjøre?

Her er noen tips til deg som er pårørende til mennesker som strever med ulike former for avhengighet.

#1 La de eie egne konsekvenser

Det er helt umulig å ikke bli berørt.

Spesielt dersom dette gjelder egne barn så vil det påvirke deg i stor grad.

Men vet du, livet ditt kan ikke bare handle om å være en støtteperson.

Ditt uavhengige liv har mening det også, og akkurat det må du holde fast ved.

Derfor er det viktig at du lager deg en sunn distanse mellom deg selv og den det gjelder.

Selv om dette er en person som betyr uendelig mye for deg.

Du må rett og slett la han/henne eie sine egne konsekvenser.

La dem gjøre sine egne feil.

La dem synke så dypt at de innser at noe må gjøres dersom det er det som må til.

Du kan ikke stoppe det.

Det er sjeldent noen som frivillig søker hjelp før konsekvensene er store nok.

De må selv innse at noe må gjøres.

Og denne innsikten og motivasjonen, den må de finne selv. Du kan ikke skape den i dem.

Du forlenger derfor bare denne prosessen ved å gi datteren din penger til husleie, dysser ned vanskene eller forsøker å dekke over eller «holde båten flytende».

For vet du:

Du kan ikke stoppe sønnen din fra å drikke.

Du kan ikke tvinge søsteren din til å søke hjelp.

Du kan ikke passe på mannen din hele tiden, telle flasker og forsøke å skape kontroll.

Det du kan kontrollere er hvordan du passer på deg selv.

Hvordan du forholder deg til situasjonen.

Det kan derfor være lurt å formidle at du bryr deg om han/henne, men at du tar avstand fra det de gjør, og ikke kommer til å bidra til å opprettholde vanskene.

Du må rett og slett våge å gi litt slipp.

Tør å være upopulær.

#2 Selvmedfølelse

Mange pårørende strever med skam.

Spesielt hvis det er barna deres det gjelder.

Da er det lett å tenke bakover, hva de har gjort galt, om ting ville vært annerledes hvis de hadde håndtert noe annerledes.

Vet du, dette er ikke noen sin feil.

Det er ikke sikkert at noe hadde vært annerledes selv om du som forelder hadde handlet annerledes.

Dessuten, ingen er perfekte, ingen klarer å handle perfekt til enhver tid.

Dette gjelder også deg.

Det er derfor lurt for din egne psykiske helse å forsøke og gi slipp på disse tankene og spørsmålene.

For de hjelper deg ikke nå.

Det beste du kan gjøre er å forsone seg med, og eventuelt tilgi deg selv for det som har vært, og velge å gi slipp.

Fokuser framover på det som er, og de tingene du kan kontrollere nå.

Hvordan du selv håndterer situasjonen, og hvordan du behandler deg selv.

Det hjelper deg ikke å bli selvkritisk.

Øv deg på å snakke til deg selv med medfølelse.

Vis deg selv omsorg.

Slik du ville gjort med en god venn.

#3 Jeg kan ikke forlate et synkende skip, kan jeg vel?

Når dette gjelder en av partene i et parforhold, hører jeg ofte:

Jeg kan ikke gå. Jeg må hjelpe han/henne.

Må du, har jeg lyst til å spørre deg tilbake?

Hvorfor må du det?

Kjærligheten tåler alt, sies det så fint.

Vet du, jeg er uenig.

Jeg har sett for mange kvinner og menn som har tanker om at de må være som kapteinen som blir med det synkende skipet ned i havet.

Som blir på skuta så lenge det er andre der, selv om «de andre» ikke vil forlate skipet.

Etterhvert kavende i vannet rundt skipet i et desperat forsøk på å holde seg selv og den andre flytende.

Som blir værende i et parforhold som gradvis bryter dem ned.

For er det forsvarlig å gå fra mennesker som strever?

Ja, noen ganger er det faktisk det.

Hvis du gjentatte ganger, over år har forsøkt å støtte, hjelpe, oppfordret til å søke hjelp, osv, uten endring, så tenker jeg at det kan være lurt å se sannheten i øynene.

Spørre seg selv:

Er det sånn jeg vil leve livet mitt?

Hvordan påvirker dette meg?

Hvordan påvirker det ungene?

Kommer jeg noen vei?

Hvorfor skal din psykiske helse, din trivsel, og ditt liv stå i bakgrunnen, eller «på vent» over flere år?

Noen ganger må man se situasjonene i øynene, og velge å gå.

Hvis vanskene drar deg ned, over tid.

Da er det lov å skaffe seg en livbåt.

For det er sånn jeg ser på det.

Du står ikke på land og ser at skipet gradvis synker, du kaver rundt i vannet du også, og da er det eneste fornuftige å skaffe seg en livbåt. Hvis han/hun ikke vil være med i livbåten, skal du da bli værende i vannet til du selv drukner?

Det gjør deg ikke til noe egoistisk menneske hvis du ror mot land.

Tvert i mot tenker jeg at det å ta tak i sitt eget liv er noe av det beste du kan gjøre.

For du kan ikke styre livet ditt ut i fra hvorvidt et annet menneske vil innse at de trenger hjelp, eller ikke.

#4 Håndter din egen livssorg

Ikke glem dine egne følelser oppi det hele.

Du har rett til dine egne følelser rundt denne situasjonen.

Selv om det er barnet ditt, søsteren din eller moren din som strever, så er dine følelser like viktige.

Så følelser som avmakt, sinne, frustrasjon, sorg, tristhet, skam, dårlig samvittighet eller forakt, det er følelser du skal få lov å ha.

Ikke steng dem inne, ikke tenk at du ikke har rett på dem siden det ikke handler om deg.

For det gjør det. Det handler om deg også.

Som pårørende.

Som menneske.

Så kjære du, snakk om det, og ta vare på deg selv.

#5 Søk hjelp tidlig

Vi vet at de menneskene som har minst sannsynlighet for å utvikle medavhengighet, er de som søker hjelp tidlig.

Som setter ord på det som er vanskelig og innser at de trenger noen å støtte seg på.

Som anerkjenner hvor vanskelig det er.

Mange tenker at de skal løse dette alene, men det trenger du ikke.

Du trenger ikke sitte alene med bekymringene dine.

Del dine tanker, bekymringer og sorger med noen som kan ta dem i mot uten å gi deg mer skam.

Det finnes ulike pårørendegrupper, eller oppsøk en psykolog for å sortere litt i eget hode.

#6 Hva med barna?

Hvis det er barn involvert er det viktig at de får god, og alderstilpasset informasjon.

Det er en vanlig antakelse at man skal skjerme barna.

Ikke fortelle.

Ikke ødelegge det idylliske bilde de har av tante, mamma, pappa, bestefar.

Her er jeg veldig uenig.

Barn får med seg det meste, de senser stemninger, toneleie, ansiktsuttrykk, uro.

Men de forstår ikke alltid hva som skjer, eller hvorfor.

Og der hvor barn mangler språket og forståelsen til å plassere vanskene, legger de dem ofte over på seg selv.

«Pappa blir så rar, det er sikkert fordi jeg var så sint i går».

«Hvis jeg bare er litt snillere, så kanskje mamma blir seg selv igjen»

Det å føle på at ting ikke er som de skal uten å forstå hvorfor, eller hva det handler om skaper utrygghet. Da mangler barnet de riktige «knaggene» å henge det på.

Slike knagger kan være:

At pappa har en sykdom som gjør at det er vanskelig for han å ikke drikke. At han er like glad i deg for det, men at denne sykdommen gjør det vanskeligere for han å være den pappaen han vil.
At det ikke er din skyld. Det er aldri din skyld. Det at du ble sint, frustrert, nektet å gjøre lekser, eller ikke ryddet av middagsbordet etter deg i går, det har ingenting med dette å gjøre.
At dette er noe de voksne skal håndtere, det er ikke ditt ansvar.
At du bare må spørre. Det er andre trygge voksne her hvis du trenger å snakke, eller lurer på noe. Spør heller, enn å gå å tenke for mye på det.
Hvis du er usikker på hva du skal si, og hvordan du skal si det, kan det være lurt å søke hjelp til dette. Mange støttegrupper kan gi god veiledning.

Jeg tenker likevel at hovedregelen er dette: Det er bedre å si noe, enn å ikke si noe i det hele tatt. Taushet er det verste du kan gjøre mot et barn.