En av de tingene jeg jobber mye med som psykolog er valg.
Og ikke hvilket som helst valg, men valget som ofte skaper en kaskade av tanker, grubling og usikkerhet gjennom måneder og år.
Skal jeg bli værende i parforholdet mitt, eller skal jeg gå?

Det er mange historier om å bli forlatt. Utroskap, en partner som har funnet en annen eller som ikke vil det samme som deg lenger. Vonde følelser, sprukne hjerter.

Historiene til de som vurderer å forlate hører vi ikke like mye om, men jeg møter disse menneskene ofte på kontoret mitt.

De som i mange måneder og år har kjent på en gryende opplevelse av å ikke være med den rette. Ikke leve til det fulle.

Mennesker som beskriver at hjertet i stadig større grad skriker om noe annet, noe mer, samtidig som hodet holder fast.

Alt det praktiske.

De vonde samtalene.

Det å skulle såre en annen.

Tanken om å være den direkte årsaken til at barna får en hverdag snudd på hodet.

Frykten for hva familie og venner skal si.

Skammen over og ikke få det til.

Alt dette skaper en limbo hvor følelser og fornuft vil forskjellige ting, og den letteste løsningen for mange blir å skyve det vanskelige valget foran seg.

Men følelser som ikke blir lyttet til, de forsvinner ikke.

Det er ikke alltid lettest å være den som går

Det er lett å tenke at det er enklere å være den som er usikker. Den som vurderer å gå. Den som sitter med kontrollen.

Men i terapirommet opplever jeg noe helt annet.

Tvil, skyld, usikkerhet, frykt, og grubling som for mange kan foregå i årevis.

Denne tankeprosessen, denne gnagende tvilen spiser gjerne år av livet. Og mange jeg prater med kan fortelle at de ikke helt klarer å leve til det fulle.

De er slitne, føler seg nedstemte, kanskje vet de også at de ikke kan være i dette hele livet, men de klarer ikke å ta det siste skrittet.

Hvis jeg bare holder ut…

.. noen år til.

.. til barna blir større.

.. til jeg er helt sikker.

.. til ting blir mer stabilt rundt oss.

Hva påvirker denne avgjøreslen?

Den viktige tilknytningen

Et forhold starter gjerne med tiltrekning og forelskelse, og går gradvis over i en fase hvor vi blir bedre kjent med hverandre og ikke minst tryggere på hverandre.

Langsomt knytter vi oss til hverandre, og det skaper varige følelsesmessige bånd, det vi kaller tilknytningsbånd. Dette gir følelsen av å høre til, og det å ha noen du kan henvende deg til når livet blir utrygt og vanskelig. Da vil partneren din representere en trygg havn som du kan komme hjem til og få støtte, trøst og heiarop fra når du trenger det.

Bare det å vite at noen er der for oss på denne måten gjør oss mer robuste og tryggere.

Selv om du ikke har det bra i parforholdet ditt, kan det være skummelt og vondt og skulle bryte ut nettopp fordi partneren din representerer noe trygt og kjent for deg.  vondt. Du mister ikke bare kjæresten din, du mister også en kilde til tilhørighet og tilknytning.

Brudd i tilknytningen

Hvert parforhold har en «tilknytningsbank» hvor vi investerer i hverandre og dermed setter «innskudd» i denne banken. Innskudd vi kan tære på i vanskelige perioder. Det kan være en krevende småbarnsfase, en periode med mye på jobb, eller andre årsaker til at vi ikke er like oppmerksomme på hverandre.

Mange par kan imidlertid oppleve ulike brudd i tilknytningen som gradvis tapper denne banken.

Slike brudd i tilknytningen kjennetegnes gjerne med at du:

.. ikke lenger opplever at partneren din er tilgjengelig for deg.

… ikke opplever at partneren din er responsiv på dine interesser, tanker, interesser eller behov.

…  opplever at partneren din ikke er følelsesmessig engasjert i det du har å komme med.

Mange jeg snakker med  opplever at partneren ikke lenger er følelsesmessig påkoblet dem. De beskriver at de fungerer på en måte i AS familien, men lidenskapen og følelsen av å være tilstede for hverandre, mentalt og følelsesmessig er borte, eller skjer mer og mer sporadisk.

Å skru opp eller ned volumet

Når partneren ikke reagerer når vi trenger han/henne, kan vi velge å «skru opp», eller «skru ned» volumet vårt.

Vi «skrur opp» volumet når vi forsøker hardere for å få oppmerksomheten vi ønsker. Vi kan uttrykke våre behov, bli sinte, sette i gang en krangel, kritisere, og på denne måte forsøke å få partneren til å forstå at vi trenger.

Hvis vi opplever at dette ikke fungerer, kan vi over tid i stedet «skru ned» volumet. Vi trekker oss tilbake, gir opp, lar være å involvere partneren. Og gradvis kan slike små brudd i tilknytningen skape store sprekker og en opplevelse av at partneren ikke lenger er der for oss. Følelsen av at noe i vår «tosomhet» er borte.

Et godt forhold er på mange måter et identitetsskapende speil.

Det vil si at du opplever at det er godt å være DEG, sammen med partneren din.

For eksempel vil du først føle deg interessant når noen lytter og svarer med nysgjerrighet på det du forteller.

Du føler deg morsomt når noen ler av det du sier.

Du føler deg omsorgsfull når noen setter pris på det du gir.

Alle sidene våre får betydning gjennom andre, når vi har gode relasjoner vi kan leve ut disse sidene i.

Og relasjonen til partneren vår troner høyest på denne listen.

Mange jeg snakker med beskriver at de ikke liker seg selv sammen med partneren lenger. Kanskje opplever de seg selv som kjedelig eller masete, eller ikke får tatt ut sitt eget potensial.

«JEG ville vært annerledes med en annen partner».

Vi skal ikke kimse av andres fordømmende blikk. Mange lar nettopp redselen for hva andre skal tenke og tro styre valget om hvorvidt de skal bli eller gå i parforholdet, eller de blir værende lenger enn de selv ønsker. Det kan være nære familiemedlemmer, men også mer perifere mennesker rundt dem.

Mange er redd for at andre skal se dem som en som gir opp for fort, som ikke prøver hardt nok.

Som mislyktes i parforholdet.

Ofte fordømmer vi oss selv mer enn andre gjør, men denne redselen kan sitte hardt i for mange.

For noen mennesker kan frykten for å skulle gå skape ekstra mye frykt fordi de er redde for å såre den andre eller skape oppstyr.

Det kan komme av et mønster som kan spores tilbake til barndommen.

Kanskje du alltid har vært den snille piken som ikke ville eller kunne ta plass?

Som ikke ble hørt når du fortalte om dine behov eller følelser?

Kanskje ble du avfeid da du viste tegn på sårbarhet eller selvstendighet, eller du lærte å gjemme bort dine behov?

Som voksne kan vi da være redd for å ta plass, såre eller skape oppstyr. Eller vi er redde for om vi vil klare oss alene.

Les mer her: Redd for å være alene etter et samlivsbrudd?

Den faktoren som påvirker avgjørelsen om å gå eller bli i størst grad, er barna og deres trivsel.
Spørsmålet om hvordan det vil bli for barna om man går fra hverandre kan skape mye tankevirksomhet og er ofte hovedårsaken til at valget trekker ut i tid.

Det er umulig å si for sikkert hvordan barna vil reagere, men for de aller fleste kan vi skille mellom kortsiktige og langsiktige reaksjoner.

På kort sikt

På kort sikt vil de aller fleste barn reagere når foreldrene går fra hverandre. Vi kan ikke unngå å forvirre dem og såre dem.

Barna kan bli lei seg, sinte og reagere på mange ulike måter.

Noen går tilbake i utvikling og kan plutselig streve med noe de tidligere fikk til (som at de trenger mer hjelp, vil sove sammen med den voksne, eller ikke vil gå fra mor/far), eller de kan reagere med sterke følelser i situasjoner som de tidligere har håndtert fint.

Da er det viktig å huske at dette er normale reaksjoner som de fleste barn får på kort sikt.

På lengre sikt

Når den første tiden med uro, nye rutiner og sorg har lagt seg, og nye rammer og rutiner er på plass, vil de aller flest klare seg fint.

Likevel ser vi at et lite mindretall av barn strever utover dette første året.

Det kan være ulike faktorer til dette (skoleskifte, tap av venner og familie, økonomiske vansker, etc), men den absolutt viktigste årsaken er foreldrenes evne til å samarbeide i etterkant av et brudd. Det kan være barn som må leve i kryssild mellom foreldrene, foreldre som utad viser stor forakt for hverandre, eller åpenlyst forsøker å ødelegge for hverandre via barna.

Det er altså viktig å huske at de aller fleste barna klarer seg fint på lang sikt (6-12 måneder etter bruddet), og med ekstra fokus på å skape et godt samarbeid vil du øke sannsynligheten for at barna vil håndtere den nye situasjonen på en god måte.

I terapirommet opplever jeg ofte at kvinner og menn har ulike overveielser når de tar valget om å bli eller gå. Det betyr ikke at det alltid er sånn, men at jeg ser slike overordnede tendenser.

Bli eller gå – gjennom mannens øyne

Mange menn jeg møter er villig til å bli i parforhold som ikke fungerer, eller i forhold hvor tilknytningen er brutt hvis det betyr at familien bevares. De står i større grad i at den emosjonelle kontakten er brutt, ødelagt eller ikke-eksisterende, hvis rammene for familien forblir. Det betyr ikke at de ikke bryr seg, men de er villig til, og klarer å stå i det for å bevare rammene rundt familien og hverdagen.

Min erfaring er at menn også i større grad velger å gå hvis det er en annen partner inn i bildet.

Bli eller gå – gjennom kvinnens øyne

De kvinnene jeg møter i terapirommet har ofte kjent at parforholdet har skrantet over lengre tid. De fleste oppgir ulike former for tilknytnings-brudd som årsak til at de ikke trives. Det kan være at de ikke føler seg sett, at partneren ikke kobler seg på dem følelsesmessig, eller de opplever at partneren distanserer seg (bak skjerm, jobb, prosjekter). Etter som tiden går kjenner de følelsen av utilfredshet gnage mer og mer. Det er vanskelig å leve uten opplevelsen av å være følelsesmessig påkoblet partneren, samtidig som tanken på å bryte ut fremstår som et dårlig alternativ.

Kvinnene jeg snakker med blir ofte lenge i parforholdet, selv om de i lang tid har følt seg utilfreds og vært i tvil, og veiet frem og tilbake.

Og hovedårsaken er ofte barna. Redselen for å skulle skade barna, eller skape en hverdag som ikke er god for dem.

Kan jeg tillate meg å trekke barna gjennom en skilsmisse bare fordi jeg ikke har det bra? Er jeg egoistisk som gjør det? Vil de klandre meg når de blir større?

Mange kvinner er også redd for hva som vil skje med mannen. Som far, og som menneske.

Vil han klare seg hvis jeg går?

Vil han ta farsrollen på alvor? Vil han klare å organisere og holde styr på alt han skal den uken barna er der?

Vil et samlivsbrudd skade hans forhold til barna?

Dette skaper mye tankevirksomhet og tanker som:

.. Hvis jeg bare forsøker litt til..

..Hvis jeg bare kan falle til ro og være fornøyd med det jeg har.

.. Hvis jeg bare kan fokusere på at vi får det til å fungere som AS-familien, og se bort i fra at jeg ikke føler meg sett..

.. Hvis jeg bare kan fokusere på hans gode sider..

.. Hvis jeg bare kan leve med hverdagen slik den er til barna blir store..

Ja, og nei. 

Det er noen forhold du bør avslutte. Hvis du opplever fysisk eller psykisk vold, at partneren din ikke respekterer deg, eller det er store konfliktnivåer dere ikke får løst opp i, kan det eneste riktige være å gå.

Men, for de fleste som står i slike valg er det fordeler og ulemper med begge alternativene.  Hvis du holder fast i at det må være et «rett» valg, og et «feil valg», så kan du vente for alltid.

Kanskje er det nettopp derfor dette trekker ut i tid.

Den ene dagen er du sikker på at det å gå er rett, at det ikke finnes noen andre gode alternativer. Opplevelsen av at du ikke kan ødelegge det ene livet du har på å være ulykkelig, ikke tilfreds, eller kanskje føle deg nedstemt. Du kjenner at du ikke kan ha det sånn! Kanskje fantaserer du om at den andre skal gjøre det slutt, være utro, eller at noe skal skje som gjør valget ditt enklere.

Den neste dagen legger du kanskje merke til alle de gode sidene ved partneren din, eller alt det positive med hverdagen dere har sammen. Eller du fokuserer på alle de negative konsekvensene det å gå vil kunne få. Kanskje kjenner du en dyp frykt for å være alene, og en fremtid med partneren din ser ikke lenger ut som det verste alternativt. Du overbeviser deg selv om at det å bli værende er best, inntil videre. 

Slik går du frem og tilbake, som en langsom pendel.

Anerkjenn dine behov og lengsler

Det er helt normalt å være i tvil, innimellom. Det skjer i de fleste parforhold.

Men, den langvarige grublingen kan du være foruten. Det er ofte et signal fra deg selv om at alt ikke er slik du ønsker at det skal være. Et tegn på at viktige behov hos deg ikke er dekt. Da bør du starte med å anerkjenne dette.

Et forhold skal ikke være uten irritasjon, tvil i affekt, eller alltid være perfekt og harmonisk, men du fortjener en hverdag uten den nagende tvilen som langsomt spiser deg opp.

Du må starte med å anerkjenne hva du trenger. Det kan være trygghet, emosjonell nærhet, mer latter, samhørighet eller det å ha en partner som får frem dine beste sider. Dette er behov du skal lytte til.

Mange spør seg selv om de forventer for mye.

Krever for mye.

Min erfaring er at for de aller fleste kommer ikke dette av for høye forventinger, men av en ulmende utilfredshet som har rot i egne behov som har blitt utsatt for lenge.

Først når du tør å se dine egne behov som nettopp det – behov, kan du komme videre.

Snakk om det

Denne limboen hvor du verken kan gå eller bli, er et ensomt sted. Ofte er det vanskelig å snakke med partneren om det, han/hun er jo kilden til det hele.

Mange synes også det er vanskelig å utlevere partneren til venner eller øvrig familie, eller de føler seg mislykket og vil holde på fasaden helt til valget blir uungåelig. Denne ambivalensen skaper ufattelig mye stress på innsiden.

For mange kan et fint sted å starte derfor være å snakke med en terapeut om valget, for å sortere og få tak i egne behov.

Hvis du trenger et lytt øre er det bare å ta kontakt, eller booke en time i min kalender.