Hverdagsstress som hoper seg opp - hvorfor stopper vi ikke i tide?

Flere og flere går med usunt stress over tid.

Blir utbrente.

Stress er blitt en folkesykdom, og de negative virkningene av langvarig stress er en av de vanligste årsakene til sykefravær.

Vi har mer kunnskap om stress enn vi noen gang har hatt. Likevel ser det ikke ut til at vi bruker denne kunnskapen i tilstrekkelig grad i våre egne liv.

Hvorfor stopper vi ikke i tide?

Alle andre får det til

En av årsakene til at vi lett ignorerer at det usunne hverdagsstresset hoper seg opp, er tanken om at vi har valgt det selv, og at «alle andre» får det til.

Innforstått med: det burde jeg også få til.

Jeg hører det ofte på kontoret mitt når jeg vi snakker om det skadelige hverdagsstresset, og jeg må innrømme at jeg tidligere også har hatt lett for å tenke i de banene i mitt eget liv.

Jeg har jo valgt det selv.

Akkurat dette yrket. Denne jobben.

Å få barn.

Da er det ingen vits i å klage, er det vel?

Når vi legger til at de fleste andre også sjonglerer jobb og barn er det lett å tenke at det bare er sånn det er, og at vi må bite tenne sammen.

Men hva om dette er en utvikling som egentlig ikke er bærekraftig over tid?

Rammene rundt oss

Da jeg ble født på starten av 1980- tallet var min mamma hjemmeværende, og det samme var de aller fleste av mødrene til mine venner.

Arbeidet knyttet til hus, barn og hjem var rett og slett ansett som en heldagsstilling. Dette gjaldt uavhengig av om du hadde barn eller ikke.

Situasjonen i dag er for de fleste en helt annen. Nå skal vi gjøre denne arbeidsbyrden i tillegg til at vi er på jobb. Gjerne begge, dersom vi er to.

Nei, jeg sier ikke at jeg vil ha kvinner tilbake på kjøkkenbenken. Jeg sier bare at det er relativt kort tid, historisk sett hvor vi ikke anser arbeidet knyttet til hjem og familie som oppgaver som krever en person. Relativt kort tid hvor denne «stillingen» har gått bort, og hvor vi forventes å gjøre arbeidet knyttet til hus og hjem i tillegg til lønnet arbeid utenfor huset.

Selv har jeg mine tvil om dette er bærekraftig over tid.

Det både går, og går ikke. Med det mener jeg at vi på kort sikt får det til å fungere. Men økende sykefravær og hyppigere utbrenthet, spesielt hos mødre tvinger oss til å stille spørsmålet; er det levedyktig på lang sikt, og hva gjør det egentlig med oss?

Prestasjon og selvkritikk

Vi vokser opp i en stadig mer individualistisk kultur hvor alle er «sin egen lykkes smed.»

Prestasjon, det å få til ting, står sterkt.

Da er det lett å tenke at det er oss det er noe galt med hvis vi ikke trives, eller ikke får til å løpe fort nok i hverdagens «hamsterhjul».

Selvkritikk skaper mer stress, og gjør at vi lytter mindre til oss selv.

Vi får også et deilig dopamin-kick av å prestere og få til ting. Derfor vil vi gjøre mer av det, og glemmer verdien av å «bare være.»

Vi overser kroppens signaler

Det som er typisk for dagens samfunn er at vi er mye i hodet, og for lite tilstede i kroppen.

Vi tenker, organiserer og planlegger, for å få hverdagen til å gå rundt.

Og når vi skal slappe av gjør vi det med et øye på den nyeste serien, og et øye på mobilen.

Dette skaper enda mer stimuli som hjernen skal håndtere og sortere i.

Det gjør også at vi lett distraherer oss fra signaler fra kroppen vår som forteller oss at vi er på feil kurs.

Vi tar oss ikke tid til å kjenne etter og blir derfor ikke vant til å lytte.

Vi er vant til å tøye strikken

Etterhvert blir vi vant til å tøye strikken.

Tåle mer og mer.

Bite tennene sammen.

Ignorere signaler.

Hodepinen. 

De stive skuldrene.

Slitenheten. 

Hodet som koker etter endt arbeidsdag.

Det er som om vi ikke legger merke til at strikken tøyes.

Og gradvis hoper det usunne hverdagsstresset seg opp over tid.

Det er ubehagelig å lytte

Ofte er det ubehagelig å lytte.

Kanskje oppdager du noe du verken vil eller har tid til å lytte til?

Kroppslige signaler som vondt i hodet, stive skuldre, eller at du har lettere for å glemme viktige beskjeder?

Det å lytte krever også at du faktisk gjør noe med disse signalene, og det er både tidkrevende og vanskelig.

Da kan det føles lettere å gå i samme spor.

Ta på skylappene og fortsette som før.