Er du en god nok mor?

Jeg vil tro spørsmålet gjør noe med deg..

Kanskje stiller du deg selv dette spørsmålet, titt og ofte?

Er jeg nok mentalt tilgjengelig for barnet mitt?

«Ser» jeg det nok?

Viser jeg nok kjærlighet?

Klarer jeg å romme og møte barnets følelser og lytte til det?

Er jeg konsekvent nok?

Vil han/hun klare seg i livet?

Gir jeg barna en god barndom?

Strekker vi til som familie?

Gjør andre det bedre enn meg?

Kanskje kjenner du på den dårlige samvittigheten som kommer snikende når du føler du ikke strekker helt til.

Da er det lett at spørsmålene over fanger oppmerksomheten.

Jeg føler det sånn, ofte.

For jeg er langt fra perfekt, verken som mor eller som menneske.

Jeg er i perioder utålmodig, jeg er sliten, jeg får ikke med meg alle signalene fra barna til enhver tid, jeg blir irritert, frustrert.

Og dårlig samvittighet, det har jeg titt og ofte.

Min erfaring er at det er mange som kjenner det på samme måte.

Spesielt kvinner har lett for å kritisere seg selv og føle at de ikke strekker til, eller strever med å leve opp til sine (alt for) høye forventninger.

Jeg håper dette blogginnlegget kan få deg til å se på deg selv som mor med nye øyne.

At du ikke trenger å gjøre alt perfekt.

At bra nok, ja det er bra nok det.

Hva er så perfekt?

Perfekte foreldre, hva vil det egentlig si?

Du har sikkert et bilde av hva det kan bety.

Kanskje innebærer det sammenlikning av ulik salg.

Sammenligning med andre familier (via sosiale medier eller «in real life»).

Sammenligning med det bilde du har av hvordan familielivet skulle vært.

Sammenligning av hvordan du skulle vært som foreldre.

Du sammenliger deg med et ideal.

Men finnes egentlig det perfekte?

Nei, det gjør ikke det.

Likevel strever vi med å oppnå det umulige.

Det er som om vi har en innebygget drive til å strebe etter mer, gjøre ting bedre, få til mer.

Vi setter barna høyt, og det skal vi gjøre, men det fører ofte til at det skal mer og mer til før vi føler at vi er i mål. Før vi føler at vi gjør en god jobb.

For når vet vi at det er bra nok?

Når kan vi vite at vi gjør en god nok jobb?

Er du en god nok mor?

Ja?

Eller nei?

Nesten?

Absolutt ikke?

Hvilke kriterier bruker du til å avgjøre dette?

Sosiale medier?

Sannsynligvis vet du på et rasjonelt plan at dette er en dårlig arena å avgjøre om du er en god nok mor på, men kanskje gjør du det likevel?

Idylliske bilder og oppdateringer på facebook, snap og instagram fra venner og bekjente.

Bruker du det som en målestokk på hvor bra ting fungerer hjem til deg?

Ah, jeg baker alt for lite..

De drar på så mange turer, her har vi bare vært hjemme i dag..

De virker så fornøyde alle sammen hos Trude..

Ja, du vet sikkert allerede hva jeg skal skrive nå: Sosiale medier er en veldig dårlig kanal å sammenligne seg med!

Du sammenligner din hverdag – uten filter – med andres hverdag – med filter!

Det er en urettferdig sammenligning!

Hvor mange ganger har du ikke selv fått til et blinkskudd like før eller etter et totalt kaos..?

Blir det et riktig bilde av virkeligheten?

Ofte ikke. 🤷🏻‍♀️

Kanskje av og til, men det er jo slik hverdagen med barn er.

Noen dager går litt av seg selv, andre dager går så absolutt ikke av seg selv.

Minusdager kaller vi det her hjemme.

Og i perioder er det mange av dem.

Ditt barns atferd.

Det er sånn, at mange foreldre bruker omfanget av konflikter, krangling, sutring, frustrasjoner og utilfredsheter fra barna være målestokk for hvor godt de gjør det som foreldre.

Det er som om målestokken er en konfliktfri hverdag, fri for frustrasjon, krangling og konflikter.

En slik dag vil bety at de duger som mor, at de får til morsollen.

Kanskje kjenner du deg igjen?

Vel, da har jeg en åpenbaring til deg:

Dette er også en dårlig målestokk.

En veldig dårlig målestokk.

Frustrasjoner, sutring, krangling, konflikter og generelt utilfredshet er en del av en helt vanlig familie.

Hvis fred og harmoni, og barn som hele tiden virker fornøyde og glade over alt du gjør og sier er målestokken din, vel, da vil du sannsynligvis aldri føle at du gjør en god jobb.

Det er en del av morsrollen dette, å bli upopulær.

Det er du som skal regulere skjermbruk, utetid, hva de får spise på maten, hvor lenge de får være ute på kveldene, når de må hentes, at de skal på skolen.

Dette vil føre med seg argumentering, sure miner, sinne, klaging, ja kanskje har du også hørt anklager om at du er verdens verste mamma.

Det er ikke til å unngå innimellom.

Da skal du puste med magen og deretter minne deg selv på at akkurat dette øyeblikket hører med.

Det er slik akkurat nå, men som alle andre øyeblikk vil også dette forsvinne.

Det hører med å være den upopulære.

Og det hører med at barna blir sinte på grunn av dette.

De trenger denne muligheten til å lære å håndtere frustrasjon, utsette egne behov, gjøre kompromiss, eller trene seg på å se andres perspektiv og utvikle empati.

De trenger å øve på det innad i familien.

Med deg.

Med søsken.

Selv om det kan være frustrerende at søsken krangler, så er det helt normalt. Og det gir dem mulighet til å øve på en del ferdigheter innad i familien.

Så selv om dere har en «minusdag» i dag, så handler det ikke nødvendigvis om hvor god/ikke god mor du er.

Det er bare sånn det er å være familie.

Sammenligninger med andre barn

Dette er et ømfintlig tema, jeg vet det, men desto viktigere er det å komme innpå det.

Noen barn krever mer enn andre.

Noen er føyelige av natur, er flinke til å leke seg selv, har lettere for å ta til seg enkle irettesettelser, og har rett og slett mindre kampvilje.

Andre er sta, egenrådig, har et sterkt temperament og føyer seg sjeldent.

Da er det lett å sammenlikne seg selv som foreldre med naboen, en venninne eller en bekjent som har barn som lettere tar til seg tilsnakk eller er enklere å håndtere.

Hvorfor får hun til det, mens mitt barn nekter å føye seg?

Hvorfor er det alltid mitt barn som krangler, diskuterer, sier i fra?

Hva gjør jeg galt?

Kanskje har du til og med hørt fraser som:

Det er jo bare å være konsekvent.. bare vær bestemt.

Det der ville jeg aldri ha tolerert.. osv..

Jo vist fungerer det å være konsekvent, og ja, barna trenger rammer å forholde seg til.

Men noen barn gir mer motstand, bruser mer med fjærene, krever mer av deg enn andre.

Og da er det så lett å sammenlikne seg selv med andre foreldre.. Og tenke at man ikke er bra nok.

Her har jeg et råd til deg; følg hjertet ditt, og kjenn barnet ditt.

Det som fungerer for et barn, trenger ikke å fungere for et annet (hvis du har flere barn har du kanskje allerede erfart dette innad i familien også.)

Du vet best når det kommer til ditt barn.

Hvorfor god nok er godt nok

I 30-årene lanserte den engelske barnelegen Donald Winnicott begrepet «good enought mother» (god nok mor) gjennom sin forskning i tilknytning og utvikling.

Hans budskap var at den helt vanlige, alminnelige, hengivende mor er god nok.

Det vil si en mor som er oppmerksom på sitt barn i helt vanlig omfang.

Nyere forskning tar det et skritt videre.

I den familieterapeutiske behandlingsmetoden «Circle of security» er en av grunntankene at ingen kan være 100% perfekt foreldre hele tiden, alle gjør feil, hver dag.

Så lenge man:

  1.  Generelt vet hvordan man får øye på sitt barns behov
  2.  Kan reagere relevant på disse behovene
  3. Vet hvordan man skal reparere sin relasjon til barnet hvis/når man gjør en feil og noe går skjevt i kontakten mellom foreldre og barna.

… Så er det tilstrekkelig å være god nok foreldre 30% av tiden.

For feil skjer, hver dag for oss alle. Det er ikke til å unngå.

Så, hva ligger i feil?

  • Vi misforstår hverandre
  • Vi oppdager ikke at lillesøster trengte å bli hørt i kaoset
  • Vi fanget ikke opp storebrors bistre uttrykk når han kommer hjem fra skolen
  • Vi handler urettferdig
  • Vi ble irriterte, eller sinte
  • Vi er slitne, og svarer på noe annet enn på spørsmålet vi fikk
  • Vi svarer kjapt uten å ta innover oss hele situasjonen
  • Osv.

Sånn er det å være foreldre. Sånn er det å være et menneske.

Det er tankevekkende at det å være en god nok foreldre 30% av tiden er nok.

På tross av dette går mange mødre (ja, for det er flest mødre!) rundt og bruker mye energi på spørsmålet: Er jeg en god nok mor?

Det finnes selvfølgelig de foreldrene som ikke er gode nok foreldre 30% av tiden, men de fleste gjør så godt de kan.

En liten oppfordring til deg i dag: Det er ikke ditt barns ansvar å fortelle deg at du er en god nok mor, og du kan heller ikke forvente at det gjør det via ord eller handling.

Du må fortelle deg det selv.

Akkurat nå.

Om en time, og igjen senere i kveld.

Når den kritiske røsten kommer skal du minne deg selv på at godt nok, er godt nok.

Det å holde fast ved dårlig samvittighet og selvkritikk vil bare gjøre deg stresset og ufokusert, det motsatte av det du ønsker.

Øv deg på å være god og raus med deg selv.

Du er god nok som du er.

Vil det si at du ikke kan bli bedre?

Selvfølgelig ikke.

Vi kan alltid forbedre oss, gjøre endringer, men ikke la det ta all fokus.

Lev, med barnet ditt, la hverdagen være slik den er.

Uperfekt!

Så jeg avslutter, som jeg startet med denne nye informasjonen i bakhodet.

Er du en god nok mor?