Som psykolog møter jeg mange mennesker hver dag. Mennesker som kommer for å sortere i tanker og følelser, som trenger verktøy, råd og viten mot mentale plager de strever med.

Min jobb er å lære dem noe, hjelpe dem med å få det bedre, få mindre symptomer eller få en bedre relasjon til seg selv.

Når jeg ser på alle de flotte mennesker som kommer innom klinikken min hver uke så har de alle sine egne unike historie, men likevel ser jeg mange likhetstrekk.

Likhetstrekk jeg ønsker å vise deg som leser med nå, nettopp fordi det er så lett å tenke at dine problemer er annerledes, at alle andre får til livet bedre enn deg, eller at din situasjon er for unik til å kunne endre seg.

Her gir jeg deg # 6 betraktninger fra terapistolen.

#1 Vi strever alle med de samme tingene

Mange tror de er alene med de vonde tankene.

Alene med å føle seg fastlåst og innesperret med en nyfødt baby.

Alene med tanker om at de er annerledes, dum eller teit.

Alene om å ha et panikkanfall, eller kjenne på angst.

Alene om å ha fantasier om å dø, eller tanker om å hoppe når de står på kanten av et stup.

Alene om å streve i en relasjon, ha ekteskapsproblemer, eller et barn med spesielle behov.

Alene om å føle seg mindreverdig, sårbar eller skjør.

Alene om å skulle ønske at livet var annerledes, barna var annerledes, eller de selv var annerledes.

Gjennom mine samtaler som psykolog lærer jeg at det er mange som føler det på samme måte.

Vi strever alle med de samme tingene.

Vi ønsker alle å bli elsket for den vi er, vi ønsker å bli godtatt, bli en av flokken, og vår verste redsel er å bli avvist, ignorert eller latterliggjort.

Vi trenger kjærlighet og aksept, og gjør det vi kan for å oppnå det og unngå avvisning, selv om strategiene vi bruker ikke holder i lengden.

Vi er redd for at andre skal se vår VIRKELIGE jeg, under overflaten, og at de skal mislike det de ser.

Hjemmeværende mødre, advokater, leger, sykepleiere, bussjåfører, regnskapsførere, psykologer, snekkere, (ja, jeg kan fortsette, men du ser tegningen); vi strever alle med det samme, i større eller mindre grad, og lengter etter det samme:

Trygghet

Kjærlighet

Samhold

Aksept

Personlig gjør denne viten at jeg ikke synes mennesker er så skumle lenger. Før kunne jeg i større grad famle under høye titler, belærende framtoning eller direkte tale. Nå hviler jeg bedre i meg selv. Og lar meg ikke så lett rokke. Nettopp fordi jeg vet at under andres selvsikre overflate styres de av de samme redsler og behov som resten av oss.

Og akkurat det vil jeg at du skal vite. At de menneskene du møter hver dag, uansett hvor selvsikre, rolige, eller suksessfulle de virker – så strever de med sine ting de også.

Det at du strever gjør deg verken unormal, rar eller «svak», det gjør deg til et helt vanlig menneske.

#2 Ingenting er konstant

Det er så lett å tenke at ting vil være sånn for alltid når livet er vanskelig, tungt, håpløst.

Jeg hører det ofte fra terapistolen.

Det er noe galt med meg.

Selv om andre får det til tror jeg ikke det gjelder meg.

Jeg er redd jeg aldri vil få det fint igjen. Bli glad igjen. Føle meg trygg igjen. Finne roen.

Hva om det blir sånn for alltid?

Livet består av oppturer og nedturer. Ingenting er konstant.

Slik er det for oss alle, meg selv inkludert.

Jeg vet at endring er mulig, at ting kan snu.

Jeg har sett det, mange ganger.

Det håpet ønsker jeg å gi til deg, få deg til å forstå at selv om ting er håpløst og vanskelig nå, så trenger det ikke være slik om en uke, en måned eller et år.

#3 Det finnes sjeldent en quick fix

Noen kommer til meg og håper på en quick fix. At jeg skal ta fram psykolog-tryllestaven og trylle vekk depresjonen, sorgen, en fastlåst situasjon eller skammen som har fått vokst over lengre tid, i løpet av en time eller to.

Jeg forstår tankegangen.

Vi vil alle bort fra det som er vanskelig og vondt, få det bedre fort, det er ikke noe rart med det. Men det er ikke alltid hurtige løsninger fungerer.

Noen ganger tar ting tid, det er en del av en endringsprosess. Du må tørre å stå i det som er vondt og vanskelig over tid for å få det bedre.

Jeg kan gi deg ny viten, støtte og verktøy i denne prosessen, men jeg kan ikke trylle bort alt det som er vondt og vanskelig.

Jeg kan ikke gå veien for deg, men jeg kan gå veien med deg. Skritt for skritt.

#4 Mot er ikke alltid å vise styrke, men å tørre å erkjenne egen sårbarhet

Jeg beundrer alle dere som kommer i samtale hos meg. Beundrer ærligheten deres, beundrer at dere tør å vise dere sårbare for å få det bedre. Jeg vet det ikke er helt enkelt, og jeg vet at det tar sin tid noen ganger. Men det lærer meg noe viktig. Noe veldig viktig. Noe jeg forsøker å fortelle deg som sitter i stolen overfor meg, igjen og igjen.

Mot er ikke å alltid å være sterk eller å vise et selvsikkert ytre, men å tørre å erkjenne og vise egen sårbarhet.

Ofte er det nettopp i møte med egen sårbarhet at vi kan skape utvikling. Forstå oss selv, bevege oss framover.

Så til deg som sitter i stolen framfor meg, vit at jeg synes du er tøff, skikkelig tøff!

Tøff som åpner deg opp, setter ord på det som er vanskelig, jobber med deg selv for å endre noe som ikke er bra i livet ditt.

Det å erkjenne og vise sårbarhet er ikke et tegn på svakhet, det er et tegn på styrke.

Ekte styrke!

Og det gir en plattform å skape endring ut i fra.

#5 Verdien av å snakke om ting

Dette er jo en av mine fanesaker (naturlig nok), men det at du viser meg tilliten med å dele dine innerste tanker med meg, understøtter viktigheten av å gjøre nettopp dette. Og effekten jeg ser hos så mange av dere forsterker mine overbevisninger.

Det å snakke om ting, få en annens synspunkt, tørre å spørre om hjelp, sortere, det beveger oss framover.

Taushet låser oss fast.

Det å spinne rundt på vonde og vanskelige tanker alene har en tendens til å forsterke tankene eller problematikken, holde oss fast i en negativ sirkel.

Å snakke med noen kan bryte den.

Dette er spesielt sant om skambelagte tema. Skam næres av taushet. Åpenhet tærer på skammen.

Helt til slutt er det en ting jeg vil at du som sitter i stolen overfor meg skal vite:

#6 Jeg er bare et menneske jeg også, og jeg bryr meg

Når jeg sitter i terapistolen kjenner jeg meg igjen i mye av det du forteller.

Kanskje bruddstykker, kanskje mer.

Og selv om jeg ikke forteller deg det direkte, vil jeg at du skal vite det. At jeg også er et menneske som innimellom strever, som kjenner på et spekter av følelser, som møter motgang, som er usikker og redd. Og jeg dømmer deg ikke.

Hvis jeg vurderer det som hensiktsmessig for deg kan jeg innimellom nevne det, i en setning eller to. Men jeg er sjeldent så ærlig eller direkte som jeg ønsker. Timene handler ikke om meg, men om deg, men innimellom trenger vi alle å høre at det vi strever med, det er gjenkjennelig hos en annen.

Og du..

Selv om dette er jobben min og jeg tar betalt for det jeg gjør, bryr jeg meg ikke mindre av den grunn.

Du er ikke bare et tilfeldig menneske for meg.

Når du over tid deler tankene og følelsene dine med meg, tørr å vise sider av deg selv du ikke er stolt av og vi jobber sammen for at du skal få det bedre, så betyr du noe for meg.

Jeg bryr meg om deg.

Det er derfor viktig for meg at du vet at selv om vår relasjon er profesjonell, så er den også ekte.

Takk for tilliten!