# 7 tips til deg som pårørende til avhengighet

Du gjør det i beste mening.

Hjelper.

Støtter.

Ordner opp.

Mens du håper at personen det gjelder selv tar tak i problemene.

At han eller hun søker hjelp.

Men så skjer det aldri.

Kanskje begynner du å tilpasse livet ditt etter den andres vansker.

Passe på.

Alltid være på vakt.

Bekymre deg konstant.

Gruble over hva som kan ha forårsaket det, eller om du selv har gjort noe feil?

Det å være pårørende til mennesker som strever med rus- eller andre typer avhengighet kan være utmattende.

Det er lett å bli besatt av å hjelpe noen som ikke vil ta i mot hjelp.

Som ikke vil innse at de trenger hjelp.

I dette blogginnlegget vil jeg fortelle litt om medavhengighet, og gi noen tips til deg som pårørende.

Kanskje er det sønnen din som strever med alkohol og ikke ser konsekvensene dette får for familien rundt?

Kanskje en datter, en ektemann, en mor, eller en søster?

Det er helt normalt å ville hjelpe, støtte, eller bry seg.

Problemet oppstår når den normale omsorgen og omtanken går for langt og blir selvdestruktiv.

Når du tilpasser livet ditt etter den andres vansker.

Når du forsøker å ordne og fikse noe du ikke får ordnet og fikset.

Når du forsøker å kontrollere en situasjon du ikke har kontroll på.

Når hele livet styres rundt den andres vansker.

Da er det ikke sunt lenger, og mange pårørende blir fysiske og psykiske syke i prosessen.

Da kaller vi det for medavhengighet.

«Medavhengighet kan beskrives som normal omsorg, empati, uro eller omtanke som er gått for langt og blitt selvdestruktivt» (Olsvik).

Hva kan du selv gjøre?

Her er noen tips til deg som er pårørende til mennesker som strever med ulike former for avhengighet.

Det er helt umulig å ikke bli berørt.

Spesielt dersom dette gjelder egne barn så vil det påvirke deg i stor grad.

Men vet du, livet ditt kan ikke bare handle om å være en støtteperson.

Ditt uavhengige liv har mening det også, og akkurat det må du holde fast ved.

Derfor er det viktig at du lager deg en sunn distanse mellom deg selv og den det gjelder.

Selv om dette er en person som betyr uendelig mye for deg.

Du må rett og slett la han/henne eie sine egne konsekvenser.

La dem gjøre sine egne feil.

La dem synke så dypt at de innser at noe må gjøres dersom det er det som må til.

Du kan ikke stoppe det.

Det er sjeldent noen som frivillig søker hjelp før konsekvensene er store nok.

De må selv innse at noe må gjøres.

Og denne innsikten og motivasjonen, den må de finne selv. Du kan ikke skape den i dem.

Du forlenger derfor bare denne prosessen ved å gi datteren din penger til husleie, dysser ned vanskene eller forsøker å dekke over eller «holde båten flytende».

For vet du:

Du kan ikke stoppe sønnen din fra å drikke.

Du kan ikke tvinge søsteren din til å søke hjelp.

Du kan ikke passe på mannen din hele tiden, telle flasker og forsøke å skape kontroll.

Det du kan kontrollere er hvordan du passer på deg selv.

Hvordan du forholder deg til situasjonen.

Det kan derfor være lurt å formidle at du bryr deg om han/henne, men at du tar avstand fra det de gjør, og ikke kommer til å bidra til å opprettholde vanskene.

Du må rett og slett våge å gi litt slipp.

Tør å være upopulær.

Mange pårørende strever med skam.

Spesielt hvis det er barna deres det gjelder.

Da er det lett å tenke bakover, hva de har gjort galt, om ting ville vært annerledes hvis de hadde håndtert noe annerledes.

Vet du, dette er ikke noen sin feil.

Det er ikke sikkert at noe hadde vært annerledes selv om du som forelder hadde handlet annerledes.

Dessuten, ingen er perfekte, ingen klarer å handle perfekt til enhver tid.

Dette gjelder også deg.

Det er derfor lurt for din egne psykiske helse å forsøke og gi slipp på disse tankene og spørsmålene.

For de hjelper deg ikke nå.

Det beste du kan gjøre er å forsone seg med, og eventuelt tilgi deg selv for det som har vært, og velge å gi slipp.

Fokuser framover på det som er, og de tingene du kan kontrollere nå.

Hvordan du selv håndterer situasjonen, og hvordan du behandler deg selv.

Det hjelper deg ikke å bli selvkritisk.

Øv deg på å snakke til deg selv med medfølelse.

Vis deg selv omsorg.

Slik du ville gjort med en god venn.

Når dette gjelder en av partene i et parforhold, hører jeg ofte:

Jeg kan ikke gå. Jeg må hjelpe han/henne.

Må du, har jeg lyst til å spørre deg tilbake.. hvorfor må du det?

Kjærligheten tåler alt, sies det så fint.

Vet du, jeg er uenig.

Jeg har sett for mange kvinner og menn som har tanker om at de må være som kapteinen som blir med det synkende skipet ned i havet.

Som blir på skuta så lenge det er andre der, selv om «de andre» ikke vil forlate skipet.

Etterhvert kavende i vannet rundt skipet i et desperat forsøk på å holde seg selv og den andre flytende.

Som blir værende i et parforhold som gradvis bryter dem ned.

For er det forsvarlig å gå fra mennesker som strever?

Ja, noen ganger er det faktisk det.

Hvis du gjentatte ganger, over år har forsøkt å støtte, hjelpe, oppfordret til å søke hjelp, osv, uten endring, så tenker jeg at det kan være lurt å se sannheten i øynene.

Spørre seg selv:

Er det sånn jeg vil leve livet mitt?

Hvordan påvirker dette meg?

Hvordan påvirker det ungene?

Kommer jeg noen vei?

Hvorfor skal din psykiske helse, din trivsel, og ditt liv stå i bakgrunnen, eller «på vent» over flere år?

Noen ganger må man se situasjonene i øynene, og velge å gå.

Hvis vanskene drar deg ned, over tid.

Da er det lov å skaffe seg en livbåt.

For det er sånn jeg ser på det.

Du står ikke på land og ser at skipet gradvis synker, du kaver rundt i vannet du også, og da er det eneste fornuftige å skaffe seg en livbåt. Hvis han/hun ikke vil være med i livbåten, skal du da bli værende i vannet til du selv drukner?

Det gjør deg ikke til noe egoistisk menneske hvis du ror mot land.

Tvert i mot tenker jeg at det å ta tak i sitt eget liv er noe av det beste du kan gjøre.

For du kan ikke styre livet ditt ut i fra hvorvidt et annet menneske vil innse at de trenger hjelp, eller ikke.

Ikke glem dine egne følelser oppi det hele.

Du har rett til dine egne følelser rundt denne situasjonen.

Selv om det er barnet ditt, søsteren din eller moren din som strever, så er dine følelser like viktige.

Så følelser som avmakt, sinne, frustrasjon, sorg, tristhet, skam, dårlig samvittighet eller forakt, det er følelser du skal få lov å ha.

Ikke steng dem inne, ikke tenk at du ikke har rett på dem siden det ikke handler om deg.

For det gjør det. Det handler om deg også.

Som pårørende.

Som menneske.

Så kjære du, snakk om det, og ta vare på deg selv.

Vi vet at de menneskene som har minst sannsynlighet for å utvikle medavhengighet, er de som søker hjelp tidlig.

Som setter ord på det som er vanskelig og innser at de trenger noen å støtte seg på.

Som anerkjenner hvor vanskelig det er.

Mange tenker at de skal løse dette alene, men det trenger du ikke.

Du trenger ikke sitte alene med bekymringene dine.

Del dine tanker, bekymringer og sorger med noen som kan ta dem i mot uten å gi deg mer skam.

Det finnes ulike pårørendegrupper, eller oppsøk en psykolog for å sortere litt i eget hode.

Hvis det er barn involvert er det viktig at de får god, og alderstilpasset informasjon.

Det er en vanlig antakelse at man skal skjerme barna.

Ikke fortelle.

Ikke ødelegge det idylliske bilde de har av tante, mamma, pappa, bestefar.

Her er jeg veldig uenig.

Barn får med seg det meste, de senser stemninger, toneleie, ansiktsuttrykk, uro.

Men de forstår ikke alltid hva som skjer, eller hvorfor.

Og der hvor barn mangler språket og forståelsen til å plassere vanskene, legger de dem ofte over på seg selv.

«Pappa blir så rar, det er sikkert fordi jeg var så sint i går».

«Hvis jeg bare er litt snillere, så kanskje mamma blir seg selv igjen»

Det å føle på at ting ikke er som de skal uten å forstå hvorfor, eller hva det handler om skaper utrygghet. Da mangler barnet de riktige «knaggene» å henge det på.

Slike knagger kan være:

At pappa har en sykdom som gjør at det er vanskelig for han å ikke drikke. At han er like glad i deg for det, men at denne sykdommen gjør det vanskeligere for han å være den pappaen han vil.
At det ikke er din skyld. Det er aldri din skyld. Det at du ble sint, frustrert, nektet å gjøre lekser, eller ikke ryddet av middagsbordet etter deg i går, det har ingenting med dette å gjøre.
At dette er noe de voksne skal håndtere, det er ikke ditt ansvar.
At du bare må spørre. Det er andre trygge voksne her hvis du trenger å snakke, eller lurer på noe. Spør heller, enn å gå å tenke for mye på det.

Hvis du er usikker på hva du skal si til barnet, og hvordan du skal si det, kan det være lurt å søke hjelp til dette. Mange støttegrupper kan gi god veiledning.

Jeg tenker likevel at hovedregelen er dette: Det er bedre å si noe, enn å ikke si noe i det hele tatt. Taushet er det verste du kan gjøre mot et barn.