Marthe Telneset

Noen mennesker er ekstra sensitive.

De kjenner lett på atmosfæren når de går inn i et rom, blir lett overveldet av for mye stimuli, og er spesielt var for andre menneskers stemning og energi.

De er rett og slett stemningsmennesker.

Selv om det er utrolig mye positivt med dette, kan mange oppleve at de er FOR sensitive.

At de mangler filteret eller det ekstra «laget» ut mot andre mennesker.

Inntrykk, stemninger og atmosfærer går rett inn og påvirker i stor grad.

Kanskje har de også fått kritikk for å være for nærtagen eller skjør.

Hvis du opplever at dette er deg, er det noen ting du kan gjøre for å skjerme deg litt, og ikke minst se alt det positive med at du er akkurat som du er.

Aksepter at du er den du er, og fokuser på det positive med det.

Det å være vár på atmosfære og stemning gjør at du ganske kjapt kan få en umiddelbar følelse av hvordan andre mennesker har det, gjerne før de sier noe i det hele tatt.

Noen ganger kan du også merke at det ikke er samsvar med hva de sier «(joda, jeg har det fint jeg»), og hvordan de svarer deg med kroppsspråket.

Dette er en egenskap som gir deg et fortrinn i relasjon til andre mennesker, enten det er egne barn, familie eller venner.

Det å ha en intuitiv forståelse av andre mennesker gjør at du lettere klarer å «lese» sosiale situasjoner og forstå hva andre mennesker trenger.

En nydelig egenskap! ❤️

Ikke minst vil den komme veldig godt med i yrker hvor du jobber med andre mennesker, som sykepleier, terapeut, sosionom, psykolog eller lege.

Gjør noe aktivt med situasjonen dersom du synes det blir for mye.

Kanskje trenger du å jobbe mindre i en periode av livet?

Skjerme deg litt på fritiden?

Tenke over hvilke mennesker du omgår deg med?

Søke en jobb med mindre tempo?

Våg å ta med i betraktningen den du er når du tar valg, ikke den du mener du burde vært.

Noen ganger kan det oppleves som du får med deg FOR MYE.

Det å kjenne at noen sier en ting, men føle at de ikke sier hele sannheten, kan være tappende.

Da kan det være viktig å skille mellom det du får med deg og føler, og hva du velger å gjøre med denne informasjonen.

Du kan trene deg på å stoppe tankekverna fra å jobbe videre med denne informasjonen du tar inn.

Selv om Anne virker trist trenger du ikke bruke en time på å gruble på hvorfor. Ikke sant?

Skjerm deg for mennesker som tapper i så stor grad du kan.

Det sier seg selv; er du et stemningsmenneske er det viktig å bruke mest mulig tid med mennesker som gir deg energi.

Det betyr ikke at du kan kutte ut sure tenåringsbarn, misnøye blant ungeflokken eller en negativ kollega du må samarbeide med, men totalt sett kan du se om det er noen relasjoner du kan velge å bruke mindre tid på.

Her mener jeg egentid.

Tid hvor du kan gi slipp på ansvar, stimuli og tid med andre mennesker og bare være deg selv.

På samme måte som en mobiltelefon trenger lading, så trenger du det også.

Hvis du noen gang har vært gjennom et panikkanfall så vet du at det er forferdelig ubehagelig.

Så ubehagelig at du tror noe forferdelig holder på å skje med deg.

Holder jeg på å bli gal?

Mister jeg kontrollen over meg selv?

Vil jeg få hjerteinfarkt?

Kommer jeg til å dø?

Hva er galt med meg?

Vil det gå over?

Noe forferdelig vil skje.

Første panikkanfall kommer ofte veldig plutselig som lyn fra klar himmel. 

Det oppleves uforståelig, uten noen åpenbar grunn til hva som trigger angsten.

Min erfaring er likevel at du i noen livssituasjoner er mer sårbar for å oppleve det:

• Lite samsvar mellom belastning og hvile over tid. Mye ansvar, små barn, lite søvn, uten mulighet for å hente deg inn igjen. Da kan angsten komme som en reaksjon på at det er for mye for deg. 
• Mange opplever panikkanfall som et ledd i kronisk stress/utbrenthet. Stressystemet ditt har vært aktivert over så lang tid uten at du har tatt hensyn til deg selv og roet ned. Da kan det for mange resultere i angst.
• Bak angsten kan det også ligge en konflikt mellom de forventningene du har til deg selv (som forelder, arbeidstaker, leder, etc.) og egne behov. Kanskje har du et sterkt behov for alenetid, men føler at du ikke kan prioritere det, eller at du rett og slett ikke får mulighet. 

Det ligger i menneskets natur å ville unngå ubehag, komme seg unna, slippe unna.

Så når det første panikkanfallet er et faktum vil du i etterkant gjerne:

1. Finne svar: hva skjer med meg? 
2. Finne ut: hvordan kan jeg unngå at dette skjer igjen?

Naturlig nok.

For hvis du kan finne ut hvorfor dette skjedde, så kan du kanskje kontrollere at det ikke skjer igjen, ikke sant?

Dessverre er det denne tankevirksomheten som er med å opprettholde pannikkangst.

Sammen med ulike mestringsstrategier som å scanne kroppen for tegn på at et nytt panikkanfall kommer, eller unngåelse av situasjoner som kan skape angst.

Etterhvert er det mange som blir redd bare de kjenner litt puls, eller de slutter helt å oppsøke de plassene hvor de tidligere fikk angst.

Dunker hjertet mitt ekstra hardt nå, betyr det at det kommer igjen?

Hva om jeg får et nytt panikkanfall?

Vil det skje igjen?

Jo mer du forsøker å kontrollere angsten din, jo mer ukontrollerbar føles den.

Dette skjer fordi alle katastrofetankene dine rundt det å skulle få et nytt anfall, sammen med de mestringsstrategiene du lager deg for å håndtere angsten (unngåelse, scanne etter tegn på et nytt anfall, osv) skaper mer fokus mot det du er redd.

Dette fokuset setter i gang stressystemet ditt. Det samme systemet som settes i gang for fult når du har et panikkanfall.

Du aktiverer altså kroppen din via tankene dine og fokuset ditt, og vil derfor ha større sannsynlighet for å få et nytt panikkanfall.

Strategiene dine er altså ikke løsningen, men problemet.

Panikkanfall er den sterkeste formen for angst.

Den som er mest kroppslig. 

Den mest intense.

Når du står midt i et panikkanfall det kan det være lurt å huske denne setningen:

Aksept innover, fokus utover. 

Med det mener jeg at du skal:

Forsøke å akseptere det som skjer når du får et panikkanfall i stedet for å stritte.

Ikke kjemp i mot, men la angstreaksjonen dø ut av seg selv.

For den vil dø ut.

Kroppen din klarer rett og slett ikke å stå i sterk angst over tid.

For de fleste varer et panikkanfall rundt 5-10 minutter.

Si til deg selv at det som skjer er naturlig og ufarlige kroppsreaksjoner.

Det er forferdelig skremmende og ubehagelig, ja, men helt ufarlig. 

Fokus utover. På det som skjer rundt deg.

Hvis du f.eks er på vei til matbutikken spør deg selv: 

? Hvorfor står jeg utenfor matbutikken?

? Skulle jeg kjøpe noe?

? Hva var det jeg skulle kjøpe? 

Fest blikket utover, på det du ser rundt deg. Mennesker, farger, gjenstander. 

Til angstreaksjonen dør ut. 

Og du, jeg vet at dette høres mye enklere ut når jeg sier det, enn når du skal praktisere det. Men det er verdt å teste ut.

Ved panikkanfall er det vanlig å hyperventilere. 

Det kan oppleves som du ikke får puste. Som om du ikke får inn nok luft.

Faktisk er det motsatt.

Hyperventliering skjer når du puster inn mer enn kroppen har behov for. Da kan det føles som du ikke får puste, eller det kan kjennes ut som du blir kvalt. 

Da er det vanlig å trekke pusten enda dypere, trekke inn enda mer luft, noe som forsterker følelsen av å ikke få puste. 

Det du heller bør gjøre er å forsøke å roe pusten. Blant annet vet vi at lengre utpust enn innpust vil sende signaler til hjernen om å roe ned. 

Mange opplever at det er fint å fokusere på noe, og derfor er firkantpusten et fint redskap. 

Slik gjør du det:

• Hold fokuset ditt på en firkantet gjenstand, som et vindu eller et bilde. 
• Pust inn mens du lar blikket gli langs øvre del av bildet. Du kan telle til fire om du vil. 
• Pust ut mens du lar blikket gli nedover høyre del av bildet. Du kan telle til fire, eller seks om du vil.
• Inn mens du følger nedre kant av bildet. Du kan telle til fire om du vil.
• Ut mens du lar blikket gli oppover venstre del av bildet. Du kan telle til fire eller seks.
• Du lar altså blikket gli langs hele bildet.
• Fortsett slik til angsten roer seg.

Panikkangst handler mer om hva som skjer mellom panikkanfallene, enn under selve anfallet.

Når du hele tiden tenker på om du kan få et nytt anfall, hvor ubehagelig det vil bli, og hva du skal gjøre, så blir du anspent, urolig og redd. Og etterhvert veldig sliten.

Det er derfor like vike viktig å jobbe med å bruke mindre tid på katastrofetankene når de kommer.

Tren deg på å la slike tanker gå, og skift fokuset i større grad til det du gjør i øyeblikket.

Les mer om tanker her.