Jeg hører det ofte på mitt kontor – mennesker som snakker om at de er slitne. Ikke på grunn av for mye fysisk aktivitet,  men fordi de er mentalt og følelsesmessige slitne.

De føler seg rett og slett fysisk slitne fordi de er mentale slitne. Slitne av å alltid være påkoblet, tilgjengelig, skulle utrette ting, eller av å gi mer til andre enn de gir til seg selv.

Hvorfor er det så vanskelig å ta skikkelige pauser? Ikke være så effektiv? Koble oss av?

Prestasjon aktiverer belønningssystemet vårt

Signalstoffet dopamin produseres i hjernen vår, og spiller en sentral rolle for å motivere oss til å skaffe oss ressurser og reprodusere oss.

Dopamin utløses blant annet når vi spiser mat vi liker, når vi har sex, får i land prosjektet vi har jobbet lenge med, eller når vi har trent.

Når vi inngår i aktiviteter vi forventer skal gjøre oss godt, og opplevelsen lever opp til denne forventningen, øker nivået av dopamin, noe som motiverer oss til å gjøre det igjen.

Dette var viktig den gangen vi bodde i huler og trengte å motivere oss til å sanke nye ressurser på daglig basis.

Og i all hovedtrekk fungerer vi på samme måte i dag, vi har bare byttet ut kicket av å felle en stor hjort som kan mette hele familien, med å fullføre en deadline på jobb, eller bestige alle toppene i Midt-Norge (og kan fortelle om det på facebook etterpå..).

På kort sikt motiverer dette prestasjonsjaget oss, men på lang sikt kan det føre til at vi ikke verdsetter viktigheten av det motsatte; hvile og restitusjon. Vi vil ha stadig mer, få til mer, og da øker tempoet. Vi prioriterer bort hvile, og presser inn mer av det som får oss til å føle oss bra på kort sikt.

Hjernen din søker bekreftelse

Hjernen din sin viktigste oppgave er å holde deg i livet. I århundrer innebar det å beskytte deg mot fremmede krigere eller ville dyr. Og en viktig måte å gjøre dette på var å holde sammen; leve i flokk.

Derfor er hjernen din sin største frykt å bli utstøtt av flokken. Miste tilhørigheten, nettopp fordi dette kan bety at du ikke får den sosiale støtten du trenger i potensielle farlige situasjoner. Det å få sosial bekreftelse er derfor viktig, fordi det signaliserer at du er en del av flokken.

Når du får denne bekreftelsen jubler hjernen din, og utløser dopamin, som gjør at du føler deg bra. Men siden denne opplevelsen ikke varer evig, vil dopamin-nivået synke igjen, og du trenger å repetere atferden. Du trenger å jakte enda mer på bekreftelse, siden din sosiale status aldri er helt sikker.

Hvis vi skrur tiden fremover til dagens dato er sosial bekreftelse fortsatt viktig. Men flokken din sitter ikke lenger ved leirbålet sammen med deg. De sitter på telefonen sin – akkurat som deg. Så når du scroller gjennom feeden til andre eller det kommer en Snap fra en venn, vil det gi deg en følelse av tilhørighet, og dopamin utskilles. “Yes, tenker hjernen, dette må du gjøre mer av!”.

Medaljens bakside

Det å hele tiden være påkoblet eller skulle utrette noe kan gjøre oss ulykkelige over tid. Vi går rundt i en konstant kjemp-eller-flukt- tilstand. Stress-systemet vårt er litt aktivert hele tiden – på bekostning av den delene av nervesystemet som aktiveres når vi trenger hvile og restitusjon.

Det er stressende for hjernen å hele tiden skulle være “på”. For mange kan det resultere i stressrelaterte vansker og utmattelse over tid.

I tillegg vil sosiale medier kunne være grobunn for såre følelser, sosial sammenligning og selvkritikk – spesielt hvis vi er på en sårbar plass selv.

Den formen for tilhørighet som vi opplever via sosiale medier er ikke den tilhørigheten vi egentlig trenger.

Det vi trenger er nære relasjoner som er mentalt tilstedeværende for oss. Vi trenger blikkontakt, kroppskontakt, vi trenger å dele opp-og nedturer. Ikke tomme likes og kommentarer på en sosial plattform.

Når mye av vår sosial kontakt likevel skapes via slike kanaler, kan det skape en avstand til andre mennesker, og avstand til oss selv.

Vi scroller i stedet for å kjenne etter hvordan vi egentlig har det.
Vi distraherer oss fra ubehagelige følelser i stedet for å lytte til kroppen vår.

Hvile og pauser krever selvdisiplin

Som du ser er det ikke bare- bare å legge bort mobilen, eller prioritere hvile og pauser. Måten vi lever på og alt vi blir eksponert for, jobber i mot oss. Hjernen vår er ikke oppdatert til å håndtere disse endringene og informasjonsflyten.

Noen ganger er det lett å tenke at alt var mye enklere før, som deLillos beskriver så treffende i sangen “Neste sommer”:

Det var en gang en sommer
I nitten hundre og nitti tre.
Hvor alt var så behagelig
Og verden var diskré.
Om dagen kunne man lese
Langsomt i en bok
Om kvelden satt vi rundt et bord.

Neida, alt var ikke bedre før, men jeg tror at det var enklere å legge til rette for pauser og mental hvile for noen tiår siden enn det er i dag.

Verden spant ikke fullt så fort.
Forventningene til foreldregruppen var ikke like stor (les mer i boken min: Mamma med god samvittighet).
Og smarttelefoner og sosiale medier var enda ikke oppfunnet.

I dag krever det faktisk en innsats fra oss å prioritere hvile. Prioritere pauser. Og da tenker jeg først og fremst på mental hvile.

Så hvordan kan du prioritere dette?

Her er noen forslag:

Aksepter

Aksepter at det krever selvdisiplin. Det innebærer at du noen gang må velge bort det hjernen skriker til deg at du vil ha akkurat nå, som:

  • følelsen av tilhørighet (bevisst eller ubevisst) ved å sjekke andres feed, snap eller meldinger. Og uroen som kan komme snikende hvis du forsøker å la være (for hva om du går glipp av noe?)
  • stimuli fra ulike streeming-tjenester slik at du kan distrahere deg fra kjedsomhet, stress, eller vanskelige følelser.
  • lett-tilgjengelig stimuli når du er for mentalt tappet til å orke å lese en bok, eller ikke har konsentrasjon til det.
  • behovet for å forlenge kvelden med serier i stedet for å legge deg.

Gjør et skifte

Bytt ut scrolling med noe annet som også utskiller dopamin – som f.eks en podcast eller en lydbok (dette krever ikke like mye av sansene dine).

Tenk over bruken av skjerm

Legg mobilen i naborommet i perioder. Vi blir faktisk stresset av å ha mobilen ved siden av oss.

Start dagen uten skjerm. Skriv noen sider i en dagbok, gjør yoga, eller en kopp kaffe uten stimuli. Kjenn etter hvordan det er å være deg.

Legg fra deg skjermen før leggetid. En time- minst.

Ta et bevisst valg om å prioriter pauser og moro

Prioriter lek og moro også – det gjør hjernen din mer kreativ.

Legg inn pauser i kalenderen din på lin linje med andre oppgaver.

 

Og du, tenk smått – det kan utrette store ting.