Jeg er ikke god nok..

Jeg strekker ikke til..

Slike uttalelser hører jeg ofte på kontoret mitt.

Mødre som synes hverdagen med barn er utfordrende og stressende.

Mødre som i stadig synkende grad føler at de mestrer hverdagen, og tenker at dette handler om at de selv ikke er gode nok.

Selvtillit er i stor grad situasjonsavhengig og knyttet til mestring.

Vi kan ha god eller dårlig selvtillit i fotball, akademisk karriere, eller i ulike roller vi har, som mammarollen.

Hvis vi av ulike grunner opplever å ikke mestre denne aktuelle situasjonen eller rollen vil dette påvirke vår selvtillit på dette området.

Selvtillit skiller seg fra selvfølelse som går mer på vår grunnleggende opplevelse av hvem vi er, og vår egenverdi.

Likevel vil disse to ofte påvirker hverandre gjensidig.

Kvinner har lett for å bygge selvfølelsen sin rundt ulike roller som mammarollen, yrkesrollen og venninnerollen og ikke minst hvordan de mestrer disse.

Derfor vil mødre ofte granske seg selv når noe ikke går helt etter planen i situasjoner knyttet til barna.

Hva har jeg gjort galt?

Har vi ikke støttet han nok?

Reagerer han på at jeg jobber for mye?

Kunne vi gitt han mer oppmerksomhet?

Burde vi stilt større krav?

Ble det rett å få et nytt søsken så fort?

Dette skaper lett tanker om hvorvidt vi gjør jobben som mamma godt nok og om vi er gode nok.

Ting som skjer med barna går rett og slett dypere i vår egen selvfølelse.

Det er mange ting som kan påvirke vår selvtillit som mamma.

Her er noen:

Dagens samfunn bærer preg av stadig større krav til involvering i barnas liv, mye mer enn det tidligere generasjoner måtte forholde seg til.

Vi overøses av informasjon, råd og anbefalinger om hva som er viktig å fokusere på, og hva vi som foreldre må gjøre for at barna skal ha det bra.

Samtidig er tiden ofte knapp i en travel hverdag.

Dette kan skape et gap mellom det vi tenker vi burde gjort, og det vi faktisk får gjort.

Opplevd mestring er viktig for en god selvtillit.

Når vi mestrer og  håndterer situasjonen vi står i, da styrkes selvtilliten.

Det motsatte skjer når vi opplever å ikke mestre alle de ulike delene av hverdagen på en tilfredsstillende måte.

I stedet for å se at rammene rundt oss er for stramme har vi lett for å tenke at det er vi som ikke mestrer noe “alle andre” mestrer.

Som foreldre vil vi gjøre ting rett. Vi ønsker å bidra til at barna våre vokser opp som trygge, omsorgsfulle og ansvarsfulle voksne.

Ofte setter vi opp noen mentale kriterier for oss selv for å måle hvor godt vi lykkes i barneoppdragelsen og mammarollen.

Kanskje blir målet barn som er lykkelige og glade hele tiden?

God stemning, uten for mye krangling mellom søsken?

Eller kriteriet for hvor godt vi lykkes handler om at barnet aldri er lei seg, eller sint, at de har mange venner, eller gjør det bra på skolen?

Eller at barnet lykkes i sport?

Vi begynner å måle våre ferdigheter som foreldre opp i mot slike kriterier som det er vanskelig, urealistisk, ja ofte umulig for oss å oppnå.

Mange mødre jeg snakker med stiller krav til seg selv om at de må være mest mulige feilfri, stille opp overalt, og være fullstendig tilgjengelige for barnet til enhver tid.

De er ikke engang alltid klar over at de har slike forventninger til seg selv.

Slike forventninger er vanskelig, ja faktisk umulig å leve opp til, og kan for mange påvirke selvtilliten negativt.

Dette er falske forventninger som gjør deg stresset, usikker og sliten.

For noen ganger spiller det faktisk ingen rolle hva du gjør.

Barnet ditt har en dårlig dag, er trist, engstelig, eller sint.

Barnet møter utfordringer det ikke opplever å mestre og utvikler angst. 

Det er ikke alltid noe du har gjort, eller ikke gjort som har forårsaket det, og det er ikke alltid du får løst situasjonen kjapt heller.

Dersom du tenker at du burde gjort noe for at barnet ikke skal kjenne det på denne måten eller du tenker at du gjør eller har gjort noe galt for å forårsake det, kan dette skape et behov for å få slutt på denne følelsen.

Da er det lett å sette merkelapper på barnet (han er en sinnatagg, han er alltid så sensitiv), eller du kan ta alt ansvaret og dømme deg selv for å ikke gjort de riktige tingene, eller fortelle deg selv at du har mislyktes.

Slike tanker og fortolkninger skaper mye indre stress og påvirker selvtilliten din som mamma.

En ting som skaper og opprettholder tanken om at vi ikke er gode nok er hva vi fokuserer på.

Hvis vi fokuserer på alt vi ikke får til, eller at andre får det til bedre enn oss, så vil hjernen etterhvert lete etter “bevis” for dette mer eller mindre automatisk. 

Dette kalles for bekreftelsesbias og er en av hjernens mange snarveier. Denne snarveien går ut på at når vi først har en oppfatning av noe, så vil hjernen automatisk se etter informasjon som bekrefter dette, i stedet for å avkrefte.

Dette er energisparende for hjernen som slipper å stille spørsmålstegn til all ny informasjon og vurdere det på nytt.

Dessuten ser vi at jo mer stressa vi er, jo lettere har hjernen for å tenke i slike snarveier.

Når hverdagsstresset blir stort blir det derfor stadig vanskeligere å sortere de sunne fra de usunne tankene.

Hjernen tenker smalere og vil i større grad ta i bruk snarveiene for å hjelpe deg å håndtere hverdagen.

Da vil du lettere legge bedre merke til alle de gangene du ikke håndterte kranglingen mellom ungene slik du ønsker, eller alle gangene du ble for irritert.

Eller du legger merke til de tingene du tror andre får til bedre.

Du konkluderer fort, uten å se det store bildet.

Nyansene blir borte.

Du glemmer å ta med i betraktningen at du er sliten, at du gjorde så godt du kan, det faktum at andres premisser er annerledes enn dine, eller at det rett og slett ikke finnes et karaktersystem på det å være mamma.

Mange mødre er mye “mentalt påkoblet” store deler av dagen.

Enten på jobb, med barna, eller i alt som må planlegges, koordineres og fikses for at hjulene på AS familien skal gå rundt.

Da vil de alltid gå rundt å være litt aktivert, litt stressa.

Det blir som en kokeplate som småputrer hele dagen lang.

Dette fører til at stressystemet er litt påskrudd, hele dagen, noe som senker terskelen for at vi reagerer med irritasjon eller sinne i hverdagslige situasjoner. Med påfølgende påfølgende dårlig samvittighet og tanker om at vi ikke strekker til slik vi ønsker.

Det som i størst grad påvirker vår egen tanke om oss selv som mødre negativt, er selvkritikken.

Den indre stemmen som hamrer løs på deg og forteller deg at du ikke er god nok.

Vi er i utgangspunktet selvkritiske til oss selv fordi vi tror det får oss til å skjerpe oss og gjøre ting bedre.

Men hjelper det?

Nei, skyld, skam og selvkritikk har aldri hjulpet noen å bli bedre foreldre.

Det å forsøke å bekjempe våre egne feil og ufullkommenheter ved å kritisere oss selv blir lett til enda større byrder som bare holder oss nede.

Tanken om at vi ikke er gode nok kjemper om oppmerksomheten vår som vi kunne brukt til å være mentalt tilstede i hverdagen med barna våre.

Det beste du kan gjøre er å innse at du, som alle andre, vil gjøre feil.

Foreldrerollen er den viktigste og vanskeligste rollen vi noen ganger tar på oss.

Det trenger vi å erkjenne for oss selv.

Det som betyr noe er vår inderlige intensjon om å gjøre det som er best for barna våre.

Når vi innser dette, kan vi jobbe med å bli litt snillere med oss selv.

Det som gjør opplevelsen av å ikke mestre enda verre, er tanken om at andre får det til bedre.

Sosiale medier gjør at andres verden kommer tettere på. Vi eksponeres for lykkelige bilder på instagram, eller en videosnut på snap.

Selv om vi vet på et rasjonelt nivå at sosiale medier ikke gir et balansert bilde av andres liv, så er det lett å bli påvirket.

I bunnen av sammenligningen ligger det tanker om at andre har noe du ikke har, eller får til noe du ikke mestrer.

Og at dette sier noe om deg som person.

Sammenligning blir lett en uvane som vi ikke engang vet at vi gjør, men som påvirker humøret vårt og synet vårt på oss selv i stor grad.