Prøver du å være psykt perfekt?

Stiller du skyhøye krav til deg selv?

Kjenner du at det tærer på overskudd og hverdagsglede?

Er du redd for å gi litt slipp og senke kravene?

Les mer om hva som ligger bak perfeksjonisme, og få #5 tips til hvordan du kan kvitte deg med den usunne typen.

Perfeksjonisme handler om å være redd for å gjøre feil og for å vise hvem du egentlig er.

Du kompenserer for den indre følelsen av utilstrekkelighet ved å prestere enda bedre og framstå som vellykket på utsiden.

Perfeksjonisme er ofte drevet fram av en dyp redsel for ikke å bli godtatt som den du er.

Gjennom å skulle lykkes med alt skaper du deg en midlertidig trygghet.

Du forvalter rett og slett (egen) verdi via ytre faktorer og prestasjon.

Sett på denne måten så blir perfeksjonisme en måte å beskytte deg selv på, en mestringsstrategi.

En måte å håndtere usikkerhet på.

Bak perfeksjonismen ligger ofte negative tanker du har om deg selv.

Regler du lager for å være trygg.

Hvis jeg er perfekt og ikke viser sårbarhet, vil det gå bra.

Jeg må skjule mine negative sider, ellers blir jeg avvist.

Og når du i større og større grad styrer livet ditt ut i fra disse reglene vil du trå bort fra viktige deler av deg selv til fordel for en mer polert fasade.

Hva er hovedproblemet med perfeksjonisme?

Det er spesielt perfeksjonistiske bekymringer som er problemet.

Dette skjer ved at du hele tiden er i tvil om det du gjør er bra nok, bekymrer deg for å gjøre feil, eller du er redd for å ikke nå opp til dine egne høye standarder.

Mange som har stor grad av slike bekymringer går rundt og er redd for at andre skal avsløre dem (les mer om dette her: Redd for å bli avslørt?).

En feil eller en oppgave som ikke blir gjort bra nok kan bety at de andre ser den du virkelig er.

En fiasko, en som ikke mestrer hverdagen, en person som ikke duger.

Når du har på seg perfeksjonisme-brillene vil du derfor kunne se på alle feil (små og store) som en katastrofe.

Dette handler igjen om at du tror at du er verdt det du utretter.

Fallet for å ikke imøtekomme egne krav blir stor, når din verdi er avhengig av det.

Mestringsstrategier for å håndtere usikkerhet kan noen ganger være annerledes for kvinner og menn.

Altså bruken av perfeksjonisme.

Kvinner skal gjerne strekke over alt på en gang.

De må passe på utseende, være en perfekt mor, ha et pent hjem, melde seg frivillig til fritidsaktiviteter samtidig som de jobber, gjerne fult.

Hvis noen deler brister er det et tegn på at de ikke er god nok.

Menn er i større grad opptatt av å vise «styrke».

Ikke den fysiske styrken, men det å ikke vise for mye sårbarhet.

De må ha kontroll på egne følelser, ikke vise seg svak, i tillegg til å ha høy status på jobb og en god lønn.

Sårbarhet forveksles med svakhet.

Mange blir utslitte av å prestere.

Av å alltid måtte være på topp, alltid være på vakt for hva andre tenker.

Aldri kunne hvile i seg selv i visshet om at de er bra nok.

Mange opplever også at relasjonene til mennesker rundt blir mer overfladiske, nettopp fordi de selv bare viser den overfladiske og polerte utgaven av seg selv.

Dette vil i sin tur kunne føre til ensomhet eller indre tomhet.

Ensomheten vedvarer på grunn av mestringsstrategiene du bruker for å beskytte deg selv.

Når du tviholder på perfeksjonismen og «holder på maska» vil du aldri gi andre mulighet til å vise at de liker deg for akkurat den du er, i stedet for den du vil framstå som.

Du får aldri erfart at andre kan like deg, akseptere deg og elske deg for den du faktisk er.

Du får aldri undersøkt om du kan bli likt og inkludert også om du er deg selv.

Det å vise sårbarhet, det å tørre å vise hele deg uten å måtte være psykt perfekt, det skaper ekte relasjoner i stedet for de overfladiske.

Vi kan si at perfeksjonisme blir som en mur mellom deg og de andre.

Det skaper avstand.

Det hindrer de nære og fortrolige møtende.

Der vi møtes «som vi er», ikke som vi «ønsker å framstå».

Men er det ikke bra å strebe etter perfeksjon?

Gjør det oss ikke motivert, energiske og gir gode resultater?

Perfeksjonisme, som i streben etter å gjøre ting fullkomment, er i seg selv ikke negativt.

Det kan være en positiv drivkraft.

Gi energi og glede.

Som når du utvikler et kurs, syr en kjole, eller legger stein i gårdsplassen.

Da vil du gjerne at det skal bli bra.

Det gir deg en god følelse å ha gjort det best mulig.

Slik form for perfeksjonisme trenger ikke være negativt.

Vi trenger mennesker som er opptatt av detaljer, som vil strekke seg for å gjøre ting bra.

Så, når blir perfeksjonisme noe negativt?

Problemet starter når du ikke lenger tillater deg selv å gjøre feil, eller når redselen for å ikke prestere perfekt tar overhånd.

Da kan perfeksjonismen skape vansker som stress, angst og depresjon.

Høye krav som ikke innfris, skaper mye negativ tankevirksomhet og uro.

Hvorvidt perfeksjonisme er sunt, eller usunt kommer altså an på hvilken rolle den får spille i livet ditt.

Hvis du ikke blander prestasjon og egenverdi, er det ikke noe problem.

Hvis du ikke bruker perfeksjonismen som et middel for å være god nok.

Som et ledd i ditt selvbilde.

Hvis du derimot tenker at du må gjøre ting perfekt for å bli likt.

Ja, da er ikke perfeksjonisme lenger sunt.

Da gir det stress, og hindrer deg i være deg selv.

Her er noen tips på veien for deg som synes perfeksjonismen tar for stor plass:

Hvorfor er det viktig for meg å gjøre ting perfekt?

Linker jeg prestasjon til min verdi?

Hva er jeg egentlig redd for?

Er jeg noen ganger fornøyd med ting jeg utretter, eller flytter jeg bare målene mine høyere?

Hva sier du til deg selv?

Hvilke leveregler har du?

Er det sant at andre vil tenke dårligere om deg hvis du ikke hele tiden gir perfekt resultat?

Hvilke bevis har du for at dette er sant? Hvilke motbevis?

Har du erfaring med at andre ikke har respondert negativt når du senket kravene litt?

Hva ville du sagt til en venn i samme situasjon?

Sannsynligvis vil mange (les; de fleste) av forestillingene du har være irrasjonelle.

Du overdriver rett og slett konsekvensene av å ikke lykkes 100%.

Aksepter at du ikke kan rekke over alt slik du ønsker.

Du må prioritere.

Ved å prioritere blir du også tydligere for deg selv.

Tenk gjennom:

Hva er viktig for meg å prioritere nå?

Hva er mindre viktig?

Hva gjør jeg av frykt, og hva gjør jeg fordi jeg har lyst?

Den positive perfeksjonismen springer ut av kreativitet og overskudd.

Du blir glad og får energi av å gjøre det du kan og liker, og vil gjøre det så bra som mulig.

Den negative perfeksjonismen springer ut fra frykt.

Frykt for å ikke strekke til, frykt for å ikke være god nok.

Frykt for hva andre vil tenke og tro.

For å illustrere dette: Se for deg at du skal lage muffins til din datters bursdagsselskap.

Bruker du halve dagen på å lage perfekt dekorerte muffins fordi du liker å holde på med det, eller ut av frykt for å ikke være god nok?

Hvis du gjør det ut av frykt vil det tappe deg for energi, mens hvis du gjør det fordi det gir deg noe, vil du oppleve at det gir deg energi.

Det ene er sunn perfeksjonisme, det andre er den usunne typen.

(Psst: ta gjerne en titt på dine egne verdier, de forteller deg hva som er viktigst for deg å prioritere. Du finner mer om dette her: Lever du i tråd med dine egne verdier?)

Eksperimenter med å senke kravene dine i noen situasjoner, og se hva som skjer.

La ungenes sko flyte i entreen, lag ferdigsuppe, eller les over mailen du sender fra deg kun en gang.

Sett grenser, og si nei. Sannsynligvis vil ikke andre reagere negativt på det slik du frykter.

Øv deg på å ta plass, vise deg selv på godt og vondt.

Start gjerne med mennesker som du stoler på først, og utvid etterhvert.

Den usunne perfeksjonismen avler ofte selvkritikk.

Og selvkritikkens motpol er selvmedfølelse.

Tren deg på å behandle deg selv som du behandler en god venn.

Tilgi deg selv dersom du mislykkes på en oppgave, eller det ikke går helt som du ønsker.

Begynn å bli bevisst hva du liker å gjøre, og hva som gjør deg godt i hverdagen, og tren deg på å gi deg selv det.

Aldri glem at du er den viktigste relasjonen i ditt liv.

Derfor må du pleie denne relasjonen.

Dette innebærer å kjenne igjen signaler på at «nå er det for mye», og ta gode pauser.

Tider hvor du kan “bare være”, gjøre ting som gir deg ro og glede.

Tider hvor du kan gi litt slipp og ta vare på deg selv.

(Mer om den skadelige selvkritikken finner du her.)

I bunn og grunn handler det om å få et mer nyansert og fleksibelt syn på seg selv.

Føle at du også har en verdi selv om du ikke gjør ting perfekt.

Selv om du feiler. Ikke får til alt. Strever i blant.

Selv om du er et helt vanlig menneske som resten av oss.